Menu

Marianne Martinsen (A) i Hommelvik om regjeringens politikk: - Verst for ungdommen

Den fem dager lange arbeiderfestivalen i Hommelvik ble avsluttet på tradisjonelt vis med barnetog før voksen-tog og tale med appeller på Bruket kulturhus.

Appellene var ved generalsekretær Renata Tårnes i AUF som argumenterte sterkt for et regjeringsskifte. Det samme gjorde SVs Lars Haltbrekken som rettet en pekefinger mot alle som drømmer om oljeboring utenfor Lofoten og Senja.

Dagens hovedtaler var Marianne Martinsen som er Aps hovedtalsperson i finanskomitéen: 

- Først av alt, gratulerer med dagen! Det er stas å få lov til å holdde hovedtalen akkurat her i Hommelvika som en del av Arbeiderfestivalen og det eneste stedet i landet som har barnetog på Johan Nygaardsvold sitt hjemsted. Jeg her hørt gjetord om denne feiringa i årevis, så det er fantastisk å få lov til å være en del av det, selv om jeg verken har riktig dialekt eller tilknytning. Ikke minst er det flott å være et sted hvor har en så markant ordfører som det vi har i Ingrid. Tusen hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit,

Kjære alle sammen, jeg hører til en generasjon som har vokst opp med stor bevissthet om at det finnes uroligheter og lidelse i verden. Men den har vært så fjern for oss. Den har foregått i områder av verden som vi har sett på som langt unna, i andre verdensdeler. Den har blitt formidlet til oss gjennom nyhetssendinger som rapporter fra det som både geografisk og på alle andre måter har fremstått som en helt annen verden enn vår.

Unger som har vært redde for krig, har blitt strøket over håret av mammaen sin eller pappaen sin om kvelden med beroligende ord om at «krig er forferdelig, men det foregår heldigvis langt unna oss». Og etter hvert som vi har vokst opp, har vi også blitt vant til, etter hvert tatt som en selvfølge, at år for år blir verden et litt bedre sted.

Barnedødeligheten synker, antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom går ned, flere jenter kommer seg på skole og omfanget av væpnede konflikter går ned. Vi har sett menneskerettighetene, Folkeretten, det internasjonale rammeverket vi bygger få stadig større respekt og oppslutning. Vi har trodd at sivilisasjonen og menneskeverdet til slutt ville seire. At det gikk for sakte, ja, men vi har trodd på at den moderne verden ville bli en bedre verden for alle. I hvert fall har jeg trodd det.

Den troen må vi holde fast på. Men den blir kraftig utfordet nå. For en morgen tidlig i november leverte jeg 4. klassingen min på skolen. Jeg hadde ikke sovet den natta. Det hadde ikke så mange andre heller. Vi strevde alle med å klare å ta innover oss hva som var i ferd med å skje. Det utenkelige skjedde. En fremmedfiendtlig, proteksjonistisk og inkompetent narsissist var valgt til leder av den frie verden.

Og denne morgenen, i denne skolegården i Oslo, hvor over halvparten av ungene har en annen bakgrunn enn norsk, så jeg noe som jeg ikke kommer til å glemme. Jeg så at ungene var skremte. De lurte på hva som kom til å skje nå. Det hadde kommet et alvor over dem som vi vanligvis ikke ser hos unger og som vi ikke skal se hos unger. Og noen måneder senere feide ropet «America first» som et gufs over verden. Kjære venner, det er ikke det her vi trenger nå.

Grusomhetene i Syria har gjort at vi står midt oppe i den verste humanitære katastrofen verden har sett siden andre verdenskrig. En hel region står i fare for å destabilliseres og overlates til krefter med et helt annet syn på mennesker og verdier enn oss. Det er så viktig å huske at menneskene som flykter derifra, de flykter ikke med dette menneskesynet i bagasjen. De flykter fra det.

Og i milliontall søker de en trygg havn i Europa. Men de kommer til et Europa hvor høyrekrefter allerede har vært på fremmarsj i mange år. Hvor økonomiske nedgangstider har gjort at en hel generasjon av ungdom ikke kan ta som en selvfølge det tidligere generasjoner har erfart, at deres liv vil bli bedre enn det livet deres foreldre har hatt. Unge folk som føler at samfunnskontrakten er brutt.

Det europeiske samarbeidet er under press. Og dette handler ikke om norsk EU-medlemskap. Storbritannia forlater EU. Sivilisasjonskonflikt med islam trekkes opp som hovedtema ved valgene i Nederland og Frankrike. Vi ser en sterk allianse av høyrepartier og høyrepopulister i land rundt oss. Grupperinger som spiller på frykt og splittelse i møte med folk på flukt.

Det er faktisk en skjebnetid i Europa nå. Jeg tror mange føler det sånn. Hvordan politiske ledere håndterer dette, hvilke valg vi nå tar, det vil bestemme hvordan vår del av verden ser ut 10 og 20 år fram i tid. Hvilke verdier våre samfunn skal bygge på.

Derfor må vi, akkurat nå, når vi også utfordres, klare å se de lange linjene; klare å se vår arv som nasjon og arbeiderbevegelse helt tilbake til Wergeland og hans prinsippfaste kamp mot jødeparagrafen. Det er nå vi får testet hvor sterkt idealene våre faktisk står. Om vi makter å ta vare på enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter og skape et godt samfunn som både stiller krav og gir muligheter til alle, både de som er her fra før, og de som trenger vår beskyttelse.

Integreringsministeren har allerede feilet. Det skal ikke vi. Denne verdikampen, kampen for å bevare en solid velferdsstat, et arbeidsliv hvor folk får plass og tjener en anstendig lønn, hvor vår grunnleggende tro på mennesket står i sentrum, det er det som faktisk står på spill denne høsten.

I år er det 130 år siden Arbeiderpartiet ble stiftet. 130 år siden fagforeningsfolk i Arendal så at kampen for rettferdighet, like rettigheter og muligheter måtte kjempes på den politiske arenaen, ikke bare på arbeidsplassen.

Det første prorgrammet til Ap hadde bare fire punkter; alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og streikeretten. Vårt historiske prosjekt er grunnleggende sett et frihetsprosjekt; mest mulig frihet for enkeltmennesket.

I 2017 får dette et litt annet uttrykk enn i 1887. Men vi tror fortsatt på fellesskapet, et samfunn med små forskjeller og like muligheter. I alle disse årene har 1. mai vært vårt viktigste uttrykk for dette her. I mange nærstående land ser vi at fagbevegelsens prosjekt svekkes, og stadig flere arbeidsfolk står alene, med lua i hånda. Vi er ikke immune mot dette.

Også i Norge er mange uten jobb. Og det verste av alt, det rammer ungdommen vår først. Unge som dropper ut av skolen, eller blir uføre. Unge som ønsker å jobbe, men ikke får en sjanse. Over 70.000 unge mennesker er verken i jobb, utdannelse eller noen form for aktivitet. Vi vet ikke hvor de er. Og forskere roper nå varsko om at sosial bakgrunn, foreldrenes inntekt og utdanning spiller en rolle. Denne bakgrunnen får stadig mer å si for om ungdom kommer seg i jobb. Det gjelder særlig unge menn. Denne utviklingen er farlig for et samfunn.

Antall uføre har økt med 40 % siden Erna Solberg og Siv Jensen overtok. Det er en fallitt. Men dette er det mulig å gjøre noe med. Dette må vi gjøre noe med. Arbeid til alle ble Aps prosjekt under Nygaardsvold. Og det er ingen steder hvor det er riktigere å gjenta den historiske forpliktelsen enn akkurat her. Vi vil innføre en aktivitetsreform for å hindre at unge faller utenfor arbeidslivet. Gi flere den sjansen de trenger for å komme ut i arbeid. Delta i arbeidslivets fellesskap. Få en egen inntekt å leve av. Få muligheter til å delta mer aktivt i samfunnet.

Vi skal bygge den norske samarbeidsmodellen videre og føre en ansvarlig økonomisk politikk. For folk må ikke bare ha en jobb å gå til; de må ha en trygg jobb å gå til. Det er viktig for den enkelte og samfunnet. Vi har fortsatt en grunnleggende ting som høyresida aldri har skjønt.

Det er at trygge arbeidstakere også gir flere arbeidstakere. De våger mer, bidrar til omstilling og utvikling, bidrar til å skape flere jobber. Men det krever en aktiv politikk. Det kommer ikke av seg sjøl. Flere må organisere seg slik at vi styrker samarbeidsmodellen. Derfor vil Ap doble fradraget for fagforeningskontingenten slik at flere organiserer seg og sammen skaper trygge jobber.

Kjære venner, det kommer til å bety noe hvem som styrer Norge i de neste åra. Valget til høsten er et veivalg og et verdivalg, sa Marianne Martinsen som dvelte lenge ved nettopp disse to punktene:

- Det er et veivalg i den praktiske politikken mellom to tydelige alternativer; Frp og Høyre på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre. Det er mange vegvalg; ja eller nei til privatisering av sykehusene, ja eller nei til lang pappaperm, ja eller nie til makspris i aktivitetsskolen, ja eller nei til om utslippene av klimagasser skal fortsette å vokse.

Valget til høsten er et verdivalg; takk for meg!

Kommentarer

Tilbake til toppen

Send oss mail

Generelt post@s-n.no

Følg oss