Menu

Gode dager for den stolte tredreier

Han har hatt 15 år med konstante helseplager, men Svein Lyshaug holder humøret oppe. Mye takket være tredreiingen og ikke minst familien. 

- Du må ikke skrive dette sånn at noen skal synes synd på meg, eller at jeg synes synd på meg selv. Sånn er det ikke. Jeg har det egentlig fantastisk bra. 

Formaningen er tydelig fra Svein Lyshaug på Palestina i Hegra. Han omtaler seg som «Den stolte tredreier» og nettopp dreiingen gjør at 56-åringen føler han har noe fornuftig å stå opp til hver eneste dag. 

Pengegaver til ny benk

Utdannet tømrer, jobbet i flere år som det, før han en iskald vinter søkte seg til Norplasta.

- Den gang jobbet jeg i Selmer Furuholmen. Jeg søkte jobb på Norplasta og en mandag fikk jeg spørsmål om når jeg kunne begynne. Onsdag kveld var jeg i gang, sier Lyshaug og flirer. På Norplasta var han i bortimot 20 år, hvorav tolv år som formann. 

Men yrkeskarrieren fikk en bråstopp i 2002. Diagnosen diabetes med ulike følgesykdommer gjorde at Lyshaug etter kort tid ble uføretrygdet. Mannen, som bestandig hadde drevet med treproduksjon og annet «prakk» var ute av drift. Etter hvert fant familien ut at det var best å selge det store huset i Hegra sentrum og finne noe mindre. Men dreieinteressen var aldri ute av drift. 

- Da jeg fylte 52 år hadde jeg kvittet meg med verkstedet, - jeg kunne ikke arbeide mer. Men lengselen etter en dreiebenk ble stor. Til 52-årsdagen sørget samboeren min og barna for at jeg fikk bare pengegaver. Fra familie, slekt og venner fikk jeg 5.500 kroner og jeg kjøpte meg dreiebenk. Helt fantastisk gjort av alle rundt meg. 

Selvbygd «hule»

Svein Lyshaug vet ikke hvordan han skal skryte nok av familie og venner. 

- Det finnes fantastisk mange snille folk rundt omkring, sier Lyshaug og vandrer først ned trappa til «hula» i kjelleren. Ett rom er innredet med selvbygde pc´er hvor han lager og redigerer tredreievideoer. I naborommet står dreiebenken i et selvkonstruert dreieverksted med selvbygde verktøy.  

- Her er jeg omtrent hver eneste dag. I sommer har det blitt litt mindre, men det er fordi jeg ønsker å komme meg ut når vær og temperatur er brukbar. 

Dreierommet er fylt av utstyr og verktøy, det aller meste selvbygd, og treemner. Her ligger store emner klar til å bli dreid til små og litt større trekunstverk. 

- Jeg har laget møbler tidligere, men det har jeg ikke plass til å holde på med nå. Så da blir det boller, fat og skåler og annet i den gata, sier Lyshaug.  

Varelageret er ikke enormt, men noe småtteri har han lur. Han lager enkelte ting på bestilling, og innimellom tar han med seg ferdigvarene på utstilling.  

- I og med sykdommen min blir produksjonen ganske varierende. Ei uke kan det bli to-tre ferdige ting, mens i gode uker kan det fort bli både 15 og 20, sier Lyshaug. 

Drømmer om mer jobb

Responsen Lyshaug får fra andre tredreieinteresserte og kunder bidrar sterkt til at livsgnisten holdes oppe. 

- Jeg er ikke superflink, men jeg får til det meste. Dessuten er det avgjørende å ha noe å gjøre, - noe å gå til hver eneste dag, sier Lyshaug. 

Han er veldig opptatt av at han skal gjøre noe. 56-åringen kunne lagt seg på sofaen, men det er ingen løsning for han. 

- Jeg må ha noe å holde på med, og jeg å holde meg i bevegelse. Mitt aller største ønske er å komme tilbake til yrkeslivet. 

- Kan det være mulig? 

- Det er mulig å jobbe mer enn jeg gjør nå, sier Lyshaug som har en 10-prosent stilling i Stjørdal kommune. – Men jeg er tungt medisinert. Med litt endring i dette kunne jeg kanskje fått til mer, sier «Den stolte tredreier» 

Avhengig av å bli sett

Tredreieren i Hegra er veldig opptatt av å gjøre noe, å «være» noe. 

- Hva betyr arbeidsrommet ditt og trearbeidet for deg? 

- Det betyr bortimot alt. Hvis du er i et selskap og du sitter der som ufør betyr du ingenting. Særlig mannfolk har en tendens til å ignorere mennesker som «ikke gjør noe». Jeg har et stort behov for å bli sett og bli sett på som «noe». Tredreiingen er min arena, og det at folk er interessert i det jeg driver med er stort for meg, sier Lyshaug, som lovpriser sine nærmeste, og som er livredd for at noen skal synes synd på han. 

- Jeg har det godt med en tålmodig og snill samboer. Hun har en «kaill» som er syk og det er trasig nok. Jeg mangler førerkort og arbeidsinntekt, men jeg skal ikke klage. Så lenge jeg har tredreiingen har jeg det veldig bra.

Kommentarer

Tilbake til toppen

Send oss mail

Generelt post@s-n.no

Følg oss