Av kommunedirektør Tor Jakob Reitan

Terje Kilen er en debattant og meningsbærer lokalsamfunnet skal sette pris på. Han har stadig noe på hjertet, et hjerte som banker varmt for Stjørdal. Denne gang sier han at «Stjørdal er ikke ei fattiglus» i en kronikk i Stjørdals-Nytt. Det er mye klokt i dette innlegget, men akkurat dette utsagnet ønsker jeg å kommentere fordi det er en sannhet med modifikasjoner.

Stjørdal kommune hadde ca. 300 mill. i disposisjonsfond (sparekontoen) ved inngangen av 2023. Videre bruker vi 90 mill. av disse midlene i år (50 mill. til investeringer og 40 mill. til dekning av underskudd). Altså vil disposisjonsfondet være på ca 210 mill. i inngangen til 2024 og ingen må gå i den fella å tro at 210 mill. er mye penger i denne sammenhengen.

Hvis vi ikke tar grep nå, tømmes dette fondet i løpet av 2026. Da er det som ordfører påpeker fare for at vi blir satt under administrasjon av Statsforvalteren (den såkalte «ROBEK-listen»), og da blir vi ei «fattiglus», for å bruke Kilens metafor.

Men hvorfor er det slik?

Jo, kort forklart: Vi har et aktivitetsnivå som er for høyt i forhold til våre inntekter. I flere år har kommunene blitt reddet av ekstraordinære skatteinntekter på slutten av året, men dette er usikre inntekter vi ikke kan basere oss på fremover. Vi må tilpasse oss denne virkeligheten; enten må kostnadene ned eller så må inntektene økes. Men aller helst litt av begge deler.

Lovpålagte, svært kostbare rettigheter styrkes stadig fra myndighetenes side, men det følger dessverre ikke med tilsvarende nok penger. Og like mye handler det om å rigge kommunen klar for en befolkningsutvikling hvor elevtallet faller kraftig samtidig som vi får flere eldre som vil ha behov for vår hjelp og omsorg. Nå innfrir vi innbyggernes forventninger i alt for stor grad i forhold til de pengene vi har til rådighet. Dette må vi snakke høyt om og det gjør jeg bl a gjennom budsjettforslaget – forventningene fra befolkningen må senkes og vi må jobbe smartere – her er det som Ole Brum «ja takk, begge deler» for at dette skal gå opp i årene fremover.

For å gjøre en sammenligning: Se for deg en familie hvor datteren i huset i løpet av året bruker mer penger enn hun har og opparbeider seg kreditkortgjeld. Så kommer desember og ei snill mor i julestemning betaler regningen slik at datteren kan starte neste år i balanse. Problemet er at en gang vil «julegaven» fra mor stoppe, så datteren kan like gjerne straks ta ned forbruket eller skaffe seg jobb og mer inntekter for å tilpasse seg virkeligheten.

Det er med kommunen som med datteren i mitt enkle og oppdiktede eksempel overfor - vi kan ikke belage oss på ekstra skatteinntekter fra «snille mor-staten» i desember inn i evigheten. Vi må sette tæring etter næring selv om det blir aldri så krevende. Økte kostnader blant annet til lovpålagte oppgaver fører til at vi dessverre må redusere andre aktiviteter selv om de er aldri så smarte og nyttige på lang sikt. En kommune har ikke lov til å gå med underskudd uten å fylle på med penger fra disposisjonsfondet opp til null-resultat som et minimum. Underskudd i driften går derfor ikke særlig lenge fordi da tappes disposisjonsfondet år for år. Vi må derfor sette tæring etter næring som alle andre. Vi skal tilpasse oss virkeligheten noe som vil bety at kommunen i fremtiden ikke vil kunne tilby samme service og like mange tjenester som i dag, dessverre.