Av Erik Fløan
Daglig leder i Næringsforeningen i Værnesregionen, Jon Uthus, kalte E6-utbyggingen «tidenes skandale» i Bladet forleden. Det er unødvendig å lete etter andre ord.
Klart vi skal se fremover, men det er en viktig side ved demokratiet, at vi kan føre kontroll med pengebruken og trekke slutninger. Vi trenger en forklaring på hva som gikk galt.
De som alltid har vært imot et statlig utbyggingsselskap, Nye veier, tar gjerne Ranheim–Værnes-prosjektet til inntekt for sitt syn. Hva var det vi sa, liksom.
Det er lett å forstå fristelsen, men det er også lettvint. Vi skal ikke lenger enn til Kvithammer–Åsen for å finne et Nye veier-prosjekt som går så det koster etter.
Samferdselsdepartementet har fått Menon Economics til å evaluere Nye veier. De konkluderer med at Nye veier har gitt oss mer vei for pengene, ikke bare med sin egen effektivitet, men også ved å skjerpe Statens vegvesen.
Det går an å ha uflaks, men jeg tror ikke på at noen har uflaks hver gang. Nye veier må ha fått til noe på andre prosjekter, som de ikke har fått til med Acciona.
Nye veier forklarte i en pressemelding at «det var ulike syn på hva som var og ikke var en del av kontrakten, hvilket omfang som var inkludert i kostnadsdekningen, blant annet knyttet til enkelte risikofaktorer i prosjektet».
På vanlig norsk betyr vel dette at de var uenige om hvem som skulle betale for hva, da det strammet seg til. Hva dette var, eller hvordan de har tenkt, får vi ikke vite noe om.
En skulle tro at Acciona, som er til stede på fem kontinenter, var bedre rustet til å bære kontraktrisiko enn de fleste andre av Nye veiers hovedentreprenører.
Jeg gjetter at partene vil vise til at dette er konkurransesensitiv informasjon. Begge ville nok ha tjent på å strekke seg lengre enn de har gjort.