Av Jon-Anders Myrvang
I tilknytning til de fleste institusjoner finnes pårørendeforeninger. Disse bidrar til trivsel for beboere og avlastning i en travel hverdag for ansatte. I trange økonomiske tider for kommunene vil behovet for slik innsats bli stadig større. På bosentre og sykeheimer vil det av naturlig årsaker komme nye beboere/pasienter når det blir ledige plasser.
Allsang med forsangere og annen underholdning er populære aktiviteter. Både amatører og profesjonelle aktører bidrar. Etter noen års beskjeden innsats har jeg merket meg at mange som møter opp til arrangementene er folk som har hatt sine der inntil de falt fra. Gjenlevende treffes, minnes gamle dager og synes å trives. Kaffe og vafler hører med – gjerne i regi av pårørendeforeningen og ansatte.
Naturlig nok kommer nye folk inn i pårørendeforeningene, også i styrene og evt. utvalg. På tross av iherdig innsats fra institusjonenes ledelse, er det ofte vanskelig å få familiemedlemmer til å gå inn i styret i pårørendeforeningen. Ved enkelte institusjoner er derfor foreningene nedlagt.
Hva med å kalle en slik innsatsgruppe for en «TRIVSELSFORENING» eller «VENNEFORENING». Hvem som helst kan være med – ingen aldersbegrensning! Kanskje kan Sanitetsforeningen, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, et kor eller en annen lokal forening bistå ledelsen til å etablere en organisasjon som kan fungere over tid?