15 °C Stjørdal, NO
24/08/2019

År 1883 – En flukt fra Selbu

 

Våren var i anmarsj, fuglene hadde begynt sin kamp om reirplass og revier. Faktisk syntes han å høre den første humla suse, men det var nok bare innbilling. Kanskje fikk han se årets første linerle, skjønt han visste at det var vel tidlig og at disse få goddagene i mars lett kunne bli avløst av store snømengder og kalde netter. Men akkurat nå i dag varmet det så godt. Likevel frøs og skalv han litt innvendig. Han tittet igjen rundt seg. Han var liksom på vakt – faktisk mot nettopp linerla. Som bitte liten hadde han lært av onkel Jon på Dersto Rønsberg, at dersom han så det første glimtet av linerla om våren midt på dens svarte parti under halsen, var det tegn på en dårlig sommer, ja, sågar at ei ulykke kunne inntreffe. Så du linerla bøyd ned i ydmykhet eller i profil ville det bli en bra sommer. Satt linerla på grønt gress når hun kom om våren, ble det en varm og god sommer. Satt hun på noe mørkt eller på en stein, ble sommeren dårlig og onde ting kunne skje. Han trengte nå et godt varsel. Noen vindkast rusket i fjorårsgresset som stakk frem under snøen, og døra på uthuset ga fra seg en lang knirkende lyd, det var som den sa: «Du skal bli pappa – du skal bli pappa«. Han likte seg plutselig dårlig der han satt. Det gnog enda hardere i magen. Samvittigheten ga ham stadige stikk når han var i ro. Han reiste seg derfor fort opp og ruslet raskt nedover bakken. Han var flink til å flykte unna.

 

Vi gjør et hopp 10 år fremover, og skriver 1893. Nå sitter den samme personen på en liten høyde i Olmsted County i Minnesota. Han så ut over sin egen lille prærie i Salem Township. Han hadde gjort sin borgerplikt, slik han gjorde det hver søndag. Etter gudstjenesten brukte han, dersom været tillot det – å gå seg en tur opp på høydene øst av farmen. Her tok han et oppgjør med sin Gud og sin egen samvittighet. Han visste han var arbeidsom, godt ansett i området og en respektert borger i absolutt øverste sjiktet i samfunnslivet. Nå når han var alene på sin vanlig og ganske så rutinemessige utflukt, var det lite som tydet på nettopp det. Her oppe på høyden gjorde han seg heller liten i all forstand. I dette øyeblikket var han ensom, på flukt igjen. Han var forsatt flink til å flykte. Han hadde tatt av seg dressjakka, satt seg ned og lente ryggen mot en trestamme. Den varme fønvinden vender jakkeslaget, slik at innerlomma blir synlig.  Noen millimeter av en hvit konvolutt gjør seg synlig. Kontrasten mot det mørke jakketøyet slo mot ham på nytt, slik det hadde gjort så mange ganger tidligere. Hvorfor gikk han fortsatt med dette brevet på seg? Han kunne ikke selv svare på sitt eget spørsmål. Hvorfor ikke bare hive det og lette sin egen samvittighet? Han lukket øynene, flyktet unna tankene på brevet og det som hadde skjedd for mange år siden. Han lar tankene vandre mot kona Karen og godnyheten hun brakte ham forleden. Trekrona over ham nynner på et vis på samme melodien. Han åpner øynene og mens han ser utover den vakre og godmodige Zumbro elva, lar han elvas symbolikk være sin trøst, sitt håp – selve spiren til liv og grøde. Fra trekrona lyder ei setningen han hadde hørt en gang tidligere – den gangen tilbake i gamlelandet: «Du skal bli pappa – du skal bli pappa«.

 

Coop Storlien artikkelnivå

På denne måten møter vi Ole Pedersen Evjen. Han var en av disse som ikke var eldst i søskenflokken i Selbu, og dermed ikke hadde krav på gård og grunn. Og plassen de vokste opp på var ikke egnet for å splittes. Den var liten nok som den var, og hadde allerede for mange munner å mette. Plassen lå under Storevjen, og huset seks personer, inklusivt hans yngre søster Marit og hans eldre bror John. Sistnevnte hadde dessuten nettopp giftet seg og var klar til å overta det lille bruket som bestod av en okse, ei ku, åtte sauer og seks geiter. Fra Amerika kom det stadig signaler om store muligheter. Farens beste venn, John Jonsen Lien, hadde emigrert allerede i 1857, og hadde sendt over lovende prospekt fra Dogde & Olmsted Counties. Det var mest bare å komme over, så ville alt ordne seg, trodde de, dessverre. For Ole var valget ganske så lett der han trasket rundt langs Nea øverst i Selbu. Og avgjørelsen var enda lettere å ta da det kom ham for øre at ei kvinne som var fire år eldre enn ham selv hadde indikert at hun var gravid med hans barn. Det var om å gjøre å komme seg på det første skipet til Amerika. Og uten at det skal være noe forsvar, var nok Ole ikke den eneste som stakk av med halen mellom beina. Ole Pedersen Evjen emigrerte i april 1883, 24 år gammel. Tilbake i Selbu satt foreldrene Marit Olsdatter Rønsberg (1826-1901) og Per Evjen (1826-1916). Likeledes hans eldre bror Jon, som ble mentalt syk (sinnssyk) og døde barnløs i 1896, 44 år gammel. Han var gift med Gjertrud Rønsbergsbakken. Søster Marit giftet seg aldri, men hjalp til hjemme på gården, tok seg av foreldrene og dessuten tjenestegjorde på en nabogård. Marit fikk i 1930 en fortjenestemedalje i sølv for sitt virke fra Søndre Trondhjems Amts Landhusholdningsselskap, i forbindelse med selskapets 100-års markering. Denne medaljen ble første gang utdelt i 1880 (50-års jubileum). Marit ble syk i 1934 i en alder av 68 år, ble sengeliggende og døde åtte år senere.

 

Fortjenestemedaljen i sølv, som Marit Evjen fikk, har i alle år befunnet seg på Storevjen i Selbu, men ble tatt med til Amerika av undertegnede og overrakt den 18. mai 2011 på vegne av Bjørg og John Evjen til Les Evjen.

 

Sør-Trøndelag Landbruksselskap ble stiftet i 1830 under navnet Søndre Trondhjems Amts Landhusholdningsselskap. I det første styret satt stiftamtmann grev Fredrik Trampe, generalmajor P. Birch, rittmester Broder Lysholm Krogh, politimester Hendrik Lysholm og kjøpmann Erik O. Wullum. I slutten av 1858 tok landbruksskolebestyrer ved Rotvoll landbruksskole, Johannes Midelfart, på seg å være sekretær for selskapet. Stiftamtmann K.A.Arntzen hadde vært formann i selskapet siden 1845. Hans etterfølger Carl Fredrik Motzfeldt tiltrådte som amtmann i 1858, og ble kort etter valgt som formann i Landhusholdningsselskapet. I perioden 1930 til 1958 holdt landbruksselskapet til på Nidarlund. 1893 besluttet styret i Nordre Trondhjems Amts Landhusholdningsselskab å påta seg fellesinnkjøp av driftsmidler, og i 1897 begynte Søndre Trondhjems Amts Landhusholdningsselskab med det samme. I 1900 gikk de sammen og dannet Landhusholdningsselskabernes Fællesforretning. I 1905 dannet de et nytt selskap, Nordenfjeldske Landhusholdningsselskabers indkjøbs- og salgsforening. Nordland og Troms landhusholdningsselskaper kom i 1913 med som andelshavere. I 1923 overlot landbruksselskapene ledelsen av forretningen til medlemmene, det ble vedtatt nye vedtekter og navnet ble endret til Felleskjøpet Trondheim. I 1920 ble Troms Felleskjøp stiftet, og Troms Landbruksselskap meldte seg ut av Felleskjøpet Trondheim. I 1973 gikk Troms Felleskjøp inn i Felleskjøpet Trondheim igjen (kilder: Wikipedia).

 

Ole Pedersen Evjen kom til Olmsted County, Minnesota, hvor han straks imponerte med sin arbeidsinnsats. Det heter seg at hans første jobb var å grøfte et tilmålt jordstykke som det var forventet å ta fem dager å fullføre. Han skulle få fem dollar for jobben, en dollar pr. dag. Ole fra Selbu gjorde jobben på en dag til arbeidsgiverens store overraskelse. Så dro Ole inn til Minneapolis og jobbet trutt og fast for å spare seg opp penger til å kjøpe egen jord. I 1891 var han klar, og kjøpte, dyrket og bygde opp en av de største og beste farmene i Olmsted County. To år senere giftet han seg med Karen Evjen (f. 1872), hvis familie også kom fra samme område i Selbu som ham selv, men hadde utvandret 15 år tidligere, da bestemor Kari hadde tatt med seg noen av ungene sine og reist over. Karen hadde vært gift med en Gullik T. Nilson kun ett års tid da han døde av lungeødem. – I 1910 hadde farmen en verdi på $ 6 000. Karen og Ole fikk 8 barn. Ole var meget samfunnsengasjert. Han hadde fullt av styreverv, var leder av meieriet, det lokale tømmerselskapet og bøndenes telefonselskap. Ole P. Evjen var republikaner. Han døde 1. juledag i 1943 i en alder av 85 år. Karen døde i 1947. De er gravlagt i Kasson, MN – hvor de tilhørte South Zumbro Lutheran Church.

 

John og Bjørg Evjen (kilder)

 

Familien til Karen Evjen (Thomas & Berit) dro fra Trondheim den 12. mai 1868 på skipet Neptunus, bygd i 1847 i Tyskland. Kaptein ombord var Herman Ludvigsen. De steg i land i Quebec 63 dager senere, hvilket var minst 10 dager lenger enn en normal kryssing av Atlanteren med så dann skip tok på den tiden. Familiefølge bestod av 8 personer (3 voksne og 5 barn), og de betalte 79 spesidaler ($ 95), kanskje tilsvarende over 4 000 dollar i dag. Faren Thomas hadde solgt unna plassen Linløken og alle eiendeler for å finansiere turen. Det eneste de hadde med over til den nye verden, var en spinnerokk, som i dag er i Les Evjens eie (etter hans oldemor). Den har påmalt Berit H. Evjen, navnet til mor til Karen. Vår Karen ble altså født i Amerika etter at familien kom dit. Likeså to brødre: John og Ole. Destinasjonen var slektningen John Jonsen Lien (1826 -1908) i Salem Creek, Olmsted County, MN. Han hadde utvandret i 1857 med skipet Argo fra Kristiania (Oslo) i lag med sin unge kone Anne og dere fem måneder gamle baby.

 

 

George Evjen, eldste sønnen til Karen og Ole – overtok den veldrevne farmen i Minnesota, utviklet den og stedet ble som en vakker oase ute på den ellers noe golde prærien. Legefamilier fra Mayo-hospitalet brukte området som rekreasjon. Stedet ble så utrolig vakkert at folket i området refererte til Evjen’s Bluffs (skryt/bløff). Nest yngste sønnen til Karen og Ole het Howard, og er far til min kilde, Les Evjen (f. 1944) – som i dag bor i Fairburn ved de berømte Black Hills i Sør-Dakota. Kari, søster til ovennevnte John Johnsen Lien, er Les Evjens tippoldemor. Les vokste opp i Olmsted County i Minnesota, men startet sammen med kona Donna i 1977 et drillingsselskap i Duluth, kalt Flatwater Fleet, med virksomhet i over 50 land. De spesialiserte seg på vannboring, blant annet for Forsvaret. I 1980 solgte de en Rig Tender Truck til Kirkens Nødhjelp i Etiopia. Den malte de i norske flaggstriper. Etter 27 år i bransjen solgte de selskapet i 2004 og i januar 2005 flyttet familien til Black Hills hvor de allerede i 1999 hadde kjøpt en liten farm.

Den lille plassen ved Nea gikk tilbake til den opprinnelige gården Storevjen da Marit døde. Husene ble revet i 1954, og eiendelene solgt på auksjon – det meste til naboene. Hvorvidt det var noen kontakt mellom Marit og hennes bror Ole i Amerika, er uklart – men i nekrologen etter Ole stod det at han hadde ei søster i Norge. I dag er det Bjørg og John Evjen som styrer i området. Slekta i Norge til Ole P. Evjen, som utvandret fra Selbu i 1883, døde altså ut, men vokser seg stor på andre siden av Atlanterhavet gjennom familien Les Evjen. Donna og Les Evjen sin familie, symboliserer den ekte amerikanske drømmen, med tradisjoner, normer og holdninger bygd på et solid menneskelig og kulturelt verdigrunnlag. De klarer også å leve med bestefarens ripe i lakken. Den ga de tross alt ikke bare lærdom, men selve livet. De valgte nemlig heller ikke sine forfedre.     

 

Det heter seg at Ole P. Evjens uekte sønn, som Ole lite verdig stakk av fra, vokste opp og hjalp sin mor Eli Røset som tok seg av et eldre par mot losji (Barbara og Haftord Evensen) på Ner Brattlia, også kalt Seiget. Denne sønnen til Ole, het Peder Olsen, ble ugift og døde av spanska 36 år gammel. Mor Eli forble ugift og døde 90 år gammel i 1944. Ole fikk aldri se sin sønn i Selbu. Eli og Ole møttes aldri mer, da ingen av de ”dro over dammen”. Men det heter seg i familien at Karen fant et kjærlighetsbrev i en av dressene til Ole. De mener det var et brev til Ole fra Eli. Gripende og til ettertanke. Les Evjen og slekta i Amerika fikk ikke rede på at bestefaren hadde hatt et eventyr i gamlelandet som resulterte i en sønn, før Les var på besøk i Selbu i 2005. Det forklarte i det minste «brevet i dressen», men ga nok ikke svar på hvorfor Ole stakk av fra sitt ansvar. Dessverre var han ikke alene om det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les forrige sak:
Jordbæra og potetene er forsvunnet, sier torghandler Bjørn Viken fra Frosta som i år debuterer som torghandler i Stjørdal. – Vi håper å fortsette i en måned til ennå med ferske produkter. Både jordbæra og nypoteten er veldig populær, sier han.
En god torghandel!

  - Da er det bare å stenge. Det er ingen […]

Close