-8 °C Stjørdal, NO
19/01/2021

Header-Bingo
SparHegra uke 03

Ble skutt på i Pakistan, nå takker han idretten for helsa

Da Gunnar James Hiorth (65) ble alvorlig syk var det idretten som ble redningen

Gunnar James Hiorth har levd et liv de fleste ikke kan forestille seg. Nå forteller han sin historie. Foto: Guro Storli Aune Gunnar James Hiorth har levd et liv de fleste ikke kan forestille seg. Nå forteller han sin historie. Foto: Guro Storli Aune

Stjørdalingen Gunnar James Hiorth har reist verden rundt, bygget opp luftvernavdeling på Værnes, sittet i politiske lederverv, arbeidet som FN-observatør og blitt skutt etter i Pakistan. Da han ble alvorlig syk, var det imidlertid idretten fra barndommen som ble redningen.

– Jeg har hatt et privilegert liv. Jeg har fått gjort mye rart, opplevd utrolige ting og hatt et rikt liv på mange måter. Hadde jeg vært skrivekyndig, skulle jeg nok skrevet en bok eller to, sier 65-åringen.

Sykkel var viktigst

Det er mandag og Gunnar kommer syklende til Stjørdals-Nytt sine lokaler. I en tettsittende, mørk sykkelshorts og en blå Umbro-jakke av den typen vi ser på fedre som har tatt på seg trenerrollen for barnets fotballag, kommer han smilende inn som om de siste kilometerne han har tilbakelagt på sykkel ikke har påvirket ham et gram.

– Jeg var aktiv sykkelrytter på et brukbart nivå en stund. Det var et fantastisk sykkelmiljø i Stjørdal den gang, hvor blant andre Stjørdals-Blink sykkel arrangerte ritt for barn i alderen 12-13 år på Hognesaunet, forklarer han.

Etter å ha deltatt aktivt og vunnet flere ritt, bestemte han seg for å drive aktivt. Hans far gikk til innkjøp av en gammel sykkel, som senere ledet han både her og der, og ikke mist til NM.

– Sykkel har vært en stor og viktig del av livet mitt. Det var viktigere for meg å sykle enn å være flink på skolen. På den tiden var jeg nok ikke noe skolelys, og noen vil kanskje si at det ikke har forandret seg stort senere heller, sier han og ler.

Gjennom hele livet, har sykling betydd noe spesielt for Gunnar. Da han ble alvorlig syk, ble barndomsidretten redningen. Foto: Frank Skaufel
Gjennom hele livet, har sykling betydd noe spesielt for Gunnar. Da han ble alvorlig syk, ble barndomsidretten redningen. Foto: Frank Skaufel
En far i militæret

Da Gunnar var åtte år jobbet hans far i forsvaret på Kuhaugen, hvor krigsskolen i dag holder til. Da et jobbtilbud åpnet seg på Værnes, flyttet familien til Hognesaunet i Stjørdal.

– Det var fint å vokse opp der. Jeg var sjeldent med min far på arbeid. Det var veldig strikt og konservativt den gang, mer enn i dag, forklarer han.

Imidlertid fikk Gunnar og hans bror være med på Værnes hver lørdag for å dusje.

– Den gang, på 1960-tallet, var det ikke vanlig å dusje hver dag. Vi sparte på varmtvannet, og det husker jeg godt, sier han videre.

«Aldri begynn på befalsskolen, Gunnar»

Gjennom barndommen var han aktiv gjennom Røde kors og 4H, i tillegg til sykkelkarrieren som tok stor plass i livet hans. Da tiden plutselig var inne for å velge yrkesvei, ble livet desto vanskeligere for den unge Gunnar.

– Det var litt annerledes den gang, selv om det høres ut som jeg er 150 år når jeg sier det. Det var lite orientering og informasjon. Jeg visste lite, foruten om min far og forsvaret, sier han.

Gunnar minnes den tiden som at alt ble perifert, og han skulle i hvert fall ikke bli lærer. Valget var ikke lett, men han falt tilbake til det han kjente best.

– Jeg hadde noen kompiser som var litt eldre enn meg, som hadde vært i Forsvaret. De fortalte at: «Gunnar, uansett hva du gjør så ikke begynn i infanteriet og aldri begynn på befalsskolen i infanteriet», forklarer han med et smil, mens han mimrer tilbake. Så legger han til:

– Og det var akkurat det jeg gjorde.

Rett til Bardufoss

Karrieren startet ved befalsskolen i Infanteriet i 1973, som holdt til i Trondheim like ved Kristianstens festning. Selv om unggutten omtrent ikke var tørr bak ørene enda, holdt han ut ett år.

– I ettertid når jeg tenker tilbake, var jeg ikke i nærheten av å være voksen enda. Men, jeg hadde sykkelkarrieren bak meg og var i fysisk god form, og det var en fordel, sier han.

Etter ferdig utført plikttjeneste i Trondheim, dro han rett til Setermoen i Bardu i et år. Det var her han fant ut at dette egentlig ikke var noe for han.

– Jeg ønsket å komme inn på politiskolen, men så ble det i stedet slik at jeg fikk meg jobb på Værnes i en annen forsvarsgren. Etter en stund der som instruktør på flyskolen, valgte jeg å omskolere meg til å bli luftvernartillerist i luftforsvaret i stedet, forklarer han videre.

Møtte kona

Sommeren 1974 møtte han kona Elin på en fest i Åsen samfunnshus. Etter noen år ble han omskolert til Stavern. Sammen flyttet de til Andøya, hvor de startet familielivet.

– Vi fikk to barn. De ble født på aldershjemmet på Annes, slik at det var nok litt andre tider, sier han.

Etter at familien på fire hadde bodd på Andøya i tre år, flyttet de til Stavern en periode og deretter til Lista hvor Gunnar hadde fått seg jobb som rekruttsjef på Lista. Det varte imidlertid ikke lenge før ferden gikk videre til Bodø for studier. Vendepunktet ble på Ørlandet.

– Jeg fant vel ut at dette orket jeg ikke mer. Så jeg, uten familien som på det tidspunktet bodde i Stjørdal, takket ja til ny jobb som jeg mente var veldig interessant i Forsvarsstaben i Oslo, forklarer han videre.

Ett år i Kashmir

Gunnar hadde fått tilbud om arbeid i forsvarets overkommando, hvor de drev med rustningskontroll og forvaltning av konvensjonelle rustningskontroll avtaler. På den tiden hadde også familien bygd seg hus i Gjeving, mens Gunnar jobbet som taxisjåfør på si – mest på grunn av skyhøye renter. Det var harde bud.

Samtidig satt han også som leder i håndball-gruppen for Lånke og i byggekomiteen for Lånkehallen. Mens dette pågikk fikk han en telefon fra Forsvarets overkommando, som spurte om han var interessert i å flytte til Kashmir i Pakistan i ett år.

– Så jeg ringte hjem til Elin for å høre om hun ville bli med til Kashmir en tur

– Jeg fikk to timer på å bestemme meg, så jeg ringte hjem til Elin for å høre om hun ville bli med til Kashmir en tur, sier han med et glimt i øyet.

FN-observatør med sterke inntrykk

I Kashmir skulle Gunnar jobbe som FN-observatør på en våpenhvilgrense mellom India og Pakistan.

– På pakistansk side bor folk helt inntil grensen, mens det er store styrker på hver side som ligger og skyter på hverandre og ikke minst sivilbefolkningen, forteller han.

Mens familien bodde i Rawalpindi, nord-øst i Pakistan hvor det var fredelig, tilbrakte Gunnar mye tid på grensen for å rapportere inn om drepte mennesker, spesielt barn.

– Vi levde på mange måter to forskjellige liv. Jeg opplevde ved flere anledninger å bli skutt etter, selv om jeg ikke bar våpen. Det var sterke inntrykk, sier han videre.

Ble alvorlig syk

Familien flyttet tilbake til Stjørdal i 1994. Etter turen til Kashmir var Gunnar med og startet opp en luftvernavdeling kalt NOAH på Værnes, her ble han etter hvert batterisjef. Dette er et av flere høydepunkt han minnes fra sin karriere i forsvaret.

I 1996 startet hans siste ferd innen militært arbeid, som varte til 2012. I Oslo arbeidet han som sjef for avdelingen i forsvaret som drev med rustningskontrollarbeid. Her var han også rådgiver for forsvarssjefen.

Året 2006 ble han for alvor syk. Etter en rutinekontroll av lungene, konstaterte legene lymfekreft. Dette viste seg senere å være en sjelden lungesykdom kalt sarkoidose, som angriper lunger, men også sentralnervesystemet, skjelettet, hjertet og andre organer.

– Legen fortalte at dette var fælt

– Legen fortalte at dette var fælt, og nyrelegen sa nei og nei. Mens selv tenkte jeg at jeg ikke kunne sitte og synes synd på meg selv. Jeg måtte røre meg, forklarer han.

 39 år tilbakelagt

Etter at sykdomsdiagnosen ble satt, begynte Gunnar å trene til tross for legens anbefaling. Han vendte tilbake til barndomsidretten. Han begynte med spinning, og etter terroren på Utøya i 2011 var han blant annet spinning-instruktør for Jens Stoltenberg.

– Treningen gjorde meg bedre, og til slutt ga jeg tilbake medisinen. Sykdommen hadde brent ut, konkluderte legene og jeg ble rett og slett frisk igjen, sier han.

Etter 16 års pendling til Oslo og 39 tilbakelagte år i forsvaret, ble det nok for Gunnar. Han pakket kofferten og dro hjem til Stjørdal for godt. Her begynte han som spinning-instruktør på Hell treningsstudio.

Tilbakeslag

65-åringen har levd et utrolig liv, vært på flere titalls militærbaser rundt om i verden og opplevd hendelser man kun ser på film. De siste årene har han imidlertid holdt helsen oppe ved spinning, frem til februar i år. Da kom det som tilsynelatende skulle bli tilbakeslaget.

Etter en spinning-time kjørte Gunnar hjem. Han kjente at noe ikke var helt som det burde være. Han ble svimmel, fikk problemer med å snakke og kjente på en nummenhet. Det var hjerneslag.

– Jeg la meg på gulvet med føttene på en puff. Sønnen er sykepleier og ringte til legevakt tvert, så ble jeg fraktet til Levanger, forklarer han videre.

Tilbake etter ni dager

Få dager etter hjerneslaget hadde Gunnar fått tilbake følelsen og funksjonene i kroppen, og etter ni dager var han tilbake på spinning sykkelen igjen.

– Jeg tror bestemt at hovedgrunnen til at jeg klarte meg så bra, skyltes min gode form, men også flaks. Jeg var heldig, sier han.

Selv etter mye fremgang og motgang i livet, forsøker pensjonisten å holde seg like aktiv som i sine ungdomsår. Mandag ble han valgt inn som leder for Stjørdal Høyre nok en gang. Med tålmodighet som en harejeger og med bred kunnskap om livet, kan man forvente mye fra stjørdalingen de kommende årene.

Les forrige sak:
Ingen nedbør og stigende temperaturer

Snøskuffen kan fortsatt få hvile

Close