15 °C Stjørdal, NO
22/08/2019

Datteren til eventyreren forteller

 

– Etter mine foreldre Anne Stine og Helge fikk jeg 40 hyllemeter med kartonger som jeg nå har gitt videre til Riksarkivet. De skrev bruddstykker til en biografi som det ble min oppgave å fullføre. Jeg har skrevet to bøker; den første er om Helge og den andre er om Anne Stine og Helge. Da er også jeg med.

 

Jeg har hatt veldig god nytte av Helge sin rikholdige korrespondanse med sin far. De skrev i mange år ukentlig lange brev til hverandre. Og så har jeg alle minner som ikke står skrevet noe sted, sier Benedicte Ingstad og går tilbake til Meråker i romjula 1899. 30. desember blir Helge Ingstad født. I 1901 flytter familien til Bergen og blir bosatt i huset «Snippen» på Kalfarli; et bedre strøk i Bergen.

 

Coop Storlien artikkelnivå

Helge fullfører skolegangen og starter på jus-studiene. Men han har allerede nå hatt opplevelser som skal styre hans virke langt borte fra den borgerlige trygghet som foreldrene la opp til. Eventyrlyst er et enkelt begrep for å beskrive Helge som kunne være alene med seg selv lenge av gangen allerede fra unge år. I tillegg til mye annet var han en rastløs sjel og ensom ulv. Han hadde en indre uro som trakk han bort fra det borgerlige hverdagslivet.

 

For allerede som 17 – åring hadde Helge hatt sitt første ekspedisjon på Hardangervidda sammen med en kamerat. Det var ikke vanlig at gutter dro alene i ukesvis innover vidda. Helge syntes skolearbeid var fryktelig kjedelig. Helge har sagt at de fire somrene da han og Odd levde det fri liv på vidda ble viktig for videre veivalg. Her var det få bekymringer utover det å høste til dagens måltider. Det hele startet på Hardangervidda. Helge hadde en uro som fulgte han hele livet. En rød tråd i min bok er Helges bestrebelser på å frigjøre seg fra pliktfølelsen til foreldrene med forventninger om å lykkes. Etter farens råd valgte han å studere jus i tråd med familietradisjonene. Allerede i studietiden var Helge rastløs og drømte om å reise til en Stillehavsøy. Men faren stoppet de planene.

 

Helge fulgte farens råd, fullførte studiene og etablerte seg i sakførerpraksis på Levan

ger. Moren ønsket han skulle finne seg en passende kone og ikke bare være en villmann. Han fikk mange venner på Levanger. Jeg besøkte Levanger for å samle materiale til biografiene. Det er ennå rykter om svømming over elven i smoking. Men Helge ville videre og solgte praksisen etter tre år. Han lengtet etter sol og varme og. Først dro han til Nice i Frankrike i 8 måneder for å lære fransk. Han satte inn en annonse i avisen på jakt etter en fransklærer og fikk over 50 svar: – Han valgte ut den peneste kandidaten til møter på en benk i en park, men jeg hørte aldri min far snakke noe særlig fransk. Jeg vet ikke hva de to gjorde på benken. Det ble høst for min rastløse far og han traff en mann som hadde vært i Afrika som ennå var et kontinent delt opp i europeiske kolonier. Helge kjøpte billett til Beira i Mocambique, men angret med en gang. Han ville jo egentlig dra nordover og dro tilbake til billettkontoret neste dag. Der fikk han byttet til en annen billett i en annen himmelretning; Montreal i Canada.

Det ble bestemmende for resten av hans liv.

 

Benedicte Ingstad har besøkt Stjørdal Seniorforum og fortalt om biografien som hun skrev om sine foreldre.

 

Han tilbragte i alt fire år der og vurdert å bli i Canada. Men tankene på foreldrene trakk ham tilbake. Han samlet erfaringene i en bok som ble en bestselger i sin tid. Men livet som pelsjeger fikk en trang start. Helge traff og ble med en ranglefant med 22 års erfaring som pelsjeger. De holdt til ved Bat Lake rett nord for Edmonton. Men vinteren ble lite vellykket med begrenset fangst uten eget hundespann.

 

Kanskje hadde pelsjegerlivet endt med denne ene sesongen. Men så møtte han Hjalmar Dale som hadde vært 12 år i Canada – drevet av eventyrlyst og drømmen om å bli rik. Helge ble med som partner nordover til Coppermine River (845 km) som går nordover til ishavskysten og Nordishavet. Hjalmar var en helt annet type som veiledet Helge; med uredde øyne en liten tettbygget bjørn av en kar som brøytet seg veg gjennom nytt land. 

 

De padlet langs kysten av Store Slavesjø i flere uker. En indianer fortalte om en lite brukt fangstrute som kanskje ville gi god fangst. Men det førte dem på villspor og de måtte gi opp planen om å nå Coppormine River før vinteren. De kom til Elgsjøen, bygde en hytte og tok fangsturer med hvert sitt hundespann. Min sønn, Vegard Ulvang og Stein P. Åsheim laget et program til fars 100 – årsdag og oppsøkte gamle jaktmarker. Da fant de fant restene av en gammel laftet hytte. Jeg fant den også senere. Det var rørende da Helge hørte barnebarnet fortelle om funnet av hytta.

Men så skilte Helge og Hjalmar. De hadde forskjellige idéer. Helge ville lære indianerne bedre å kjenne og benytte anledningen til å oppleve dem på nært hold, forteller Benedicte og leser bruddstykker fra hyttelivet før hun fortsetter:

– Helge tilbragte en vinter sammen med indianerne; villreingjeterne. Den siste vinteren var han alene på tundraen og fant en liten dump i terrenget. Der vokste noen grantrær. Han skriver om det i «Pelsjegerliv» etter å ha tilbragt i alt fire år i Canada.

 

Men han var ikke lenge i «sivilisasjonen»: – Det er blant mennesker at ensomhet blir til, sa han og var opptatt av den norske striden med Danmark om Grønland. Helge søkte to ganger om statsstøtte for å dra til Øst-Grønland. Det var viktig for Norge å markere at man brukte landet for å stå bedre rustet i forhold til dommen i Haag. Ekspedisjonsmedlemmene på Øst-Grønland etablerte seg i Myggbukta og reiste symbolske bygninger for å vise hvor mange hytter Norge hadde. Helge gikk nei til statsstøtte, men mottok tilbud om å bli sysselmann på Øst-Grønland. Han kunne komme i nærkontakt med moskus, men det var mindre villrein. Han kunne bruke erfaringer fra Canada. Ingen andre var mer egnet til å bli sysselmann på Øst-Grønland enn Helge. Men med dommen i Haag i 1933 og seier til Danmark hadde ikke Norge lenger behov for sysselmann på Øst-Grønland. Helges far hadde en klar melding til sin sønn: – Kom hjem og ta vare på karrieren!

Så fikk Helge stillingen som sysselmann på Svalbard; en stilling i embetsverket. Det kom et hjertesukk fra faren: – Nå synes jeg du uten skade kunne legge til lands igjen! Men det var faren som sto bak at det ble bok om pelsjegerlivet. Han hadde sendt med kamera og pushet også en bok på Svalbard. Kontorarbeidet var ikke ulikt det han hadde opplevd på Levanger. Han utformet arbeidsoppgavene på sin måte. Med «Prikk» som lederhund besøkte han fangstmenn i sine hytter og kjørte fram til de russiske byene. På en av disse turene ble Helge så syk at han bare la seg ned på sleden – helt utmattet. Da var det «Prikk» som dro Helge tilbake til folk igjen og på den måten berget livet hans.

 

Helge Ingstad hadde lenge ønsket å reise til Sibir for å følge nomadefolk. Han gjorde seg lekker for fruen til Sovjetunionens ambassadør for å få visum. Men han lyktes ikke. Da dro han heller til USA og ville nå Sibir fra USAs vestkyst. Han endte opp i Arizona fascinert av en ørkenekspert og tok jobb som en cowboy. Da møtte han Apacheindianerne og oppholdt seg i Sierra Madre – fjellene i håpet å lære mer om indianerne.

Her så vi den første spiren av hans etnografiske interesse. Han dro på ekspedisjon med to apacher; en ung mann og en kriger som hadde slåss med Geronimo (1829 – 1909). De knyttet til seg en mexicansk indianer, men det skapte litt komplikasjoner. Helge fikk imidlertid ikke møte de ville apachene, men fant varme ildsjeler. Han lagde en spennende bok som het Apacheindianerne – jakten på den tapte stamme.

 

Nå dro Helge dro hjem for å finne en kone. Helge hadde vært opptatt av bøker og hadde skrevet dikt. Faren innså at Helge egnet seg dårlig for jobb 9 – 4. Helge forsto at han kunne leve av bøker, reiser, foredrag og film. Dette var før fjernsynet kom. Folk gikk mann av huse på møter for å høre Helge som fylte et tomrom etter Amundsen som forulykket mens Helge var i Canada. Helge ble mer interessert i å kombinere sine ferder med vitenskapelige studier. Han hadde stor beundring og respekt for primitive folk. Oppholdet på Øst-Grønland ga interesse for landnåm.

 

Under oppholdet på Svalbard 1933 – 35 fikk han et brev fra en 16 år gammel pike fra Lillehammer; Anne Stine (født 1918). Hennes far var advokat og de bodde i et kunstnermiljø. Anne Stine ville bli arkeolog. De fortsatte å brevveksle, men så traff Anne Stine en tysker som var etterkommer etter den tyske keiser og forlovet seg med denne tyskeren julen 1938 eller 1939. Hennes eldre bror ringte til Helge og oppfordret han til å fri. Her var ingen tid å miste. Det endte med at Anne Stine brøt forlovelsen og tok toget hjem. Anne Stine og Helge giftet seg i 1942 og ble en familie på tre i 1943. Og flere ble det ikke, forteller Benedicte Ingstad.

 

Under krigen ble Helge Ingstad engasjert i hjelpearbeid og var med en Røde Kors-bil for å hjelpe skadede og bringe ut medisiner. Administrasjonsrådet ga han et vidt mandat. Han kom til Bodø og traff banksjefen for en bank som manglet penger. Det ble Helge sin oppgave å skaffe penger til banken i Bodø. Han fikk millionen i to sekker som han satte i bilen. På ferden møtte han tyske militærbiler som trengte han ut av vegen med millionen. Han måtte løfte millionen opp av grøfta. Han ga sekkene til svigerfar for å passe på. Så trakk seg tilbake på en gård ved Moelv der han skrev, blant annet romanen Klondyke Hills.

Ved krigens slutt var det vanskelig med bygningsmaterialer i Oslo. Helge hadde nå ansvar for en familie og kjøpte et hus på Høvik. Det hadde vært sommerhuset til Reichskommissar  Josef Terboven (1898 – 8. mai 1945). Anne Stine og Helge kalte huset for Brattalid. Det viste spor etter interesse for norrøne boplasser på Grønland.

 

Helge var interessert i vikingenes historie. Da jeg var seks år, dro vi til USA for å besøke min onkel som var konsul i California. Vi tok båt over og kjøpte bil da vi kom fram. Anne Stine fikk sertifikat og kjørte. Vi skulle besøke venner i Arizona. Da skulle Helge bare en liten tur til Alaska. Men så hadde han kommet over en eskimostamme og måtte bli der noen måneder. Eskimoene levde av villreinjakt og hadde nesten ikke vært i kontakt med de hvite. De levde så å si bare av villrein.

Vi fikk beskjed om å reise hjem og kjørte tvers over Amerika. Anne Stine snakket om turen hele livet og tilga han aldri dette. Han ga henne rett: – Det var en stygg sak det der, sa han. Han ble nesten et år blant disse folkene og fikk masse materiale og spennende opplevelser. Senere ble det åpnet et museum og Helge donerte mange gaver til museet. Helge var invitert til åpningen av muséet da han var 84 år gammel.

Vinland var den siste og den viktigste av Helge sine ferder. Erik Raude kom fra Jæren og dro til Island. Der ble han fredløs. Han hadde hørt at noen hadde sett et land i vest. Han kom sør på Grønland i 982 og var der i tre år. Tilbake på Island ble han fredløs på nytt og slo seg ned i Austerbygd på Grønland.

 

Det var folk som hadde utvandret hit, men de bare forsvant. De lærde strides om hvordan og fant bare noen ville dyr. Hvor ble de av? Noen mener de utvandret til Amerika.

Senere var Leiv Eriksson på farten, kom ut av kurs og så et land som var grønt og frodig. Han reiste lenger nord. Leiv Eriksson bestemte seg for å se disse landene og kom til Vinland, et fint beiteland. Helge var opptatt av dette, han mente det var sletteland og ikke vindruer og måtte lete lenger nord. Du måtte ned til Boson for å finne vindruer.

 

Helge utrustet en liten båt som het «Benedicte» for å se de gamle ruinene. Anne Stine tok magistergraden i arkeologi. Hvalsøy kirke er den største bevarte ruinen. Det er ganske grønt når det først er sommer og her er det lange strender på Furdustrandir. I 1960 dro min far og jeg langs hele kysten for å lete etter spor av vikingene. Vi startet fra nordspissen av New Foundland og gjorde noen funn: Er det noen ruiner eller spor fra indianerne?

Da fant vi L’Anse aux Meadows. Der lå firkantede hus med frodig og fint gress, rester av hus som vi så nærmere på året etter. George Becker – eller Big Chief som vi kalte han – viste oss ruinene. Vi var de første som så det og var i båten «Halten» i 1960. Det var veldig lovende og tilsvarte fasongen på husene på Grønland. Vi fant ildsted og kokegroper som på Island, Grønland og i Norge. Funnene ble omtalt på en pressekonferanse i 1961.

 

Med utgangspunkt i funnene er det laget smakfulle bygninger. Det er slett ikke noe Disney-land som jeg hadde fryktet. Lenge var det husene som var funnene med kokegroper. Senere ble det funnet en smie av norrøn type. Det var ganske anerkjent at det måtte være vikingeruiner, men man manglet det endelige funnet. Men så fant man et spinnehjul som endelig bevis.

Det siste året de gravde ble det funnet en ringnål i bronse som de brukte til å feste kappen med; et typisk norrønt funn. Anne Stine tok sin doktorgrad på dette arbeidet i 1979. Funnet var den første norrøne boplass i Amerika. Det er ikke bestridt. Helge mente bestemt at det var Vinland og mente vikingene var på jakt etter beiteland som de nå hadde funnet. Det er ingen trær på Island, men her var trær. Det var ingen grunn til å lete lenger sør; her hadde de alt de trengte. Det ble funnet hus med flere rom; det var ganske store hus som de fant.

 

I 1978 erklærte UNESCO funnene til Anne Stine og Helge Ingstad som en del av verdensarven og det ble åpnet et museum på L’Anse aux Meadows. Det kom også en utstilling på Keflavik flyplass der min mor ikke er nevnt i det hele tatt. Hun ble skjøvet ut av andre arkeologer. På sine gamle dager jobbet hun med tekstilene fra Osebergfunnet. Det var den første beviselige vikingeboplassen. Siden er det funnet et sted til helt opp i Baffinland; en inuittboplass med norrøne gjenstander; en figur med norrønt preg.

Det var «min oppdagelse» som Helge kalte det.

 

Les forrige sak:
Grillede grønnnsaker hever smaken

  Grilling av grønnsaker fremhever smaken og gjør dem ekstra saftige. […]

Close