2 °C Stjørdal, NO
26/03/2019

En viktig plass i norsk krigshistorie

Historien om risikabel våpentransport

Det var her på Rauåvollen at Johan Beitland var gjetergutt, og opplevde at den siste norske militære troppen la ned sine våpen i 1940. Det var her på Rauåvollen at Johan Beitland var gjetergutt, og opplevde at den siste norske militære troppen la ned sine våpen i 1940.

I begynnelsen av juni i 1940 kom en tropp soldater til Rauåvollen i Forbygda.

Dette var soldater som hadde trukket seg unna kampene mot tyskerne i Sør-Norge, og som nå var på tur til å fortsette sin motstand mot tyskerne i Narvik. De hadde ikke vært i kontakt med folk som hadde tilgang på radio før de kom til Forbygda, og visste da, som naturlig var, ikke at kampene i Norge var avsluttet.

Johan Beitland, som var gjetergutt på Rauåvolla dette året, fortalte at det etter disse opplysningene ble holdt et «krigsråd» der det ble besluttet å legge ned våpnene. Han, gjetergutten, fikk skarp ordre om å ta seg en tur oppover langs Rauåa. «De fryktet nok at jeg kunne si noe som ikke skulle ha vært sagt», mente Beitland.

Det var hit, til Svartelva, at krigsutstyret ble fraktet og gjemt.
Det var hit, til Svartelva, at krigsutstyret ble fraktet og gjemt.

I ettertid fikk han greie på at våpnene ble gjemt under golvet i seterbua. En del av steinmuren ble tatt bort, våpnene lagt inn, og muren lagt på plass igjen. Og det ble stilt på setervollen. Jon Leirfall skriver: «Dette var den siste norske militæravdelinga som la ned våpna. Rauåvollen er difor ein nasjonal minnestad der ein stein kunne vere på sin plass.»

Så en natt våknet Johan Beitland av at det var folk utenfor, og han hørte folk romsterte under golvet. Johan spurte så setertausa hva dette var. «Lægg dæ te å såvvå gut, du har itj haurt nån teng,» var svaret. Johan forsto at det foregikk ting det ikke skulle snakkes om, og han holdt tett til freden i 1945.

I Markabygda var mostanden mot nazistene stor. Mange var grenseloser, og hjalp folk til frihet i Sverige. Gjennom motstandsorganisasjonen kom det opplysninger om våpnene som lå gjemt på Rauåvolla. Og ifølge «Grønningsboka» ble det Olaf Hallan og Einar Hallberget som tok på seg den tunge og ikke minst farlige flyttingen av 17 Kragere, 4 maskingeværer og rundt 50 kilo ammunisjon. Det var nok disse karene Johan Beitland hørte under golvet på Rauåvolla.

Coop Storlien artikkelnivå
Også her på Kongshaugen skal de 17 Kragerne, 4 maskingeværene og rundt 50 kilo ammunisjon ha blitt oppbevart en periode.
Også her på Kongshaugen skal de 17 Kragerne, 4 maskingeværene og rundt 50 kilo ammunisjon ha blitt oppbevart en periode.

Våpnene ble først fraktet til Svartelva ved Grønningen. I Grønningsboka står det at de ble gjemt under granbar, mens det også hevdes at de ble gravd ned. Nå var det også noen som syntes at det var altfor galt at brukbare våpen og god ammunisjon skulle ligge og forfalle der inne på skogene. Derfor ble det bestemt å flytte alt. Det sies også i Grønningsboka at våpen og ammunisjon mellomlandet en tid på Kongshaugen, før de endelig kom ned til Markabygda, der de ble oppbevart i en garasje.

Tyskerne hadde på en eller annen måte fått nysen i aksjonen, og var på leting. Men en snarrådig og uredd dame gjorde at tyskerne ikke fant sakene. Olaf Hallan ble for øvrig arrestert etter at han ble angitt av en falsk flyktning. Det var for øvrig Ragnhild, kona til Olaf Hallan, som var kaldblodig og brukte mot og snarrådighet for å unngå at tyskerne fant sakene i garasjen, alt dette ifølge» Grønningsboka».

Nå følte motstandsfolkene i Markabygda at det begynte å bli hett under føttene, så under dugnad ble alt, både våpen og ammunisjon, lagt i Markabygdkirka, og der lå de vist nok til krigens slutt.

Les forrige sak:
(Illustrasjonsfoto)
Hundrevis av husstander mistet strømmen

Uværet herjer i Værnesregionen

Close