0 °C Stjordal, NO
25/01/2020

Feirer jul i nytt land

Familie på fire har slått rot i Norge

NYTT HJEM: Familien Pekarskas stortrives på Frosta. Fra venstre: Mamma Laura med Lineja på fanget, Mindaugas og datteren Melisita stortrives i sitt nye hjem på Frosta.

– Vi bor ikke i et land hvor vi er født, men med alle gode mennesker rundt oss føler vi oss som hjemme.

Stua og kjøkkenet i den to år gamle eneboligen på Brubakken på Frosta oser av hjertelighet og varme. Stilen er lys og ren, og å kalle hjemmet for skandinaviskinspirert er ikke å overdrive. Den grå vinkelsofaen er samlingspunktet om kveldene når alle fire er tilbake fra barnehage, skole og jobb.
Familien fra Litauen sitter benket rundt stuebordet som er dekket med småkaker, sjokolade og kaffekopper, med unntak av lillesøster Lineja Pekarskaite, som er født i Norge og er glad i oppmerksomhet.
Å få besøk av en journalist er spennende, og den sjarmerende fireåringen, som har pyntet seg med kjole og rosa sko i anledning den forestående fotograferingen, deltar i konversasjonen på sitt vis som betyr litt til og fra.
Praten går uanfektet på engelsk og norsk, og noen ganger trår datteren på 12, Melisita Pekarskaite, inn og oversetter slik at ingenting skal bli misforstått.

Kom for ti år siden

Over ti år har gått siden Mindaugas Pekarskas (35) fra byen Kupiškis i Litauen for første gang kom til Frosta for å jobbe på gården til Anne og Egil Minde. Ett år senere kom kona Laura Pekarskiene (40), og i januar 2011 var familien nesten fullkommen da den to år og syv måneder gamle datteren Melisita flyttet til Norge. I 2012 flyttet også Lauras voksne sønn etter, og Lukas Bekevicius, som i dag er 24 år, bor og jobber på Frosta. Lilledatteren Lineja ble født i Norge for snart fem år siden.
I årene etter ankomsten var familien usikker på om de skulle flytte for godt, eller om de skulle vende tilbake til røttene i byen nordøst i Litauen.
– Planen var opprinnelig å reise tilbake til Litauen. Det ble en prosess som pågikk uten at vi tok noen bestemmelse. Etter hvert som barna begynte i barnehagen og på skolen, bestemte vi oss for å bli boende. For meg ble det en enkel avgjørelse, men det var litt verre for Mindaugas, sier Laura.

Savner Litauen

Pappa er nok den som savner hjemlandet mest, og selv om han setter pris på naturen, kollegaene i Skarsbakk Transport, hvor han startet å jobbe som sjåfør for noen år siden, og stillheten i Norge, hender det at tankene går tilbake til den mest folkerike staten i Baltikum. Der er folk mer sosiale, og ikke minst kunne han brukt sitt eget morsmål i kommunisering.
– Jeg snakker bare norsk om dagene på jobben, men hjemme blir det mest litauisk. Både jeg og Laura gikk på språkkurs, men fortsatt er det slik at jeg forstår norsk bedre enn jeg snakker. Over tid vil det nok løsne mer, forteller han.

Elgjeger

En av grunnene til at språkferdighetene er i bedring, er at Mindaugas er med på jakt. Elg, rådyr, and og gjess lever utrygt når den litauiske jegeren er på ferde, sammen med de andre i jaktlagene som kun består av nordmenn.
– Naboen vår, Arne Østerlie, har tatt meg med på jakt. Jeg liker godt å være med, og trives sammen med de andre hyggelige jegerne.
I hjemmet blir det for det meste snakket litauisk.
– Melisita snakker begge språk flytende, og vi kan ikke høre noe norsk aksent på hennes litauiske språk. Også Lineja snakker litauisk godt, men hos henne kan vi høre en liten aksent, forteller Laura.
En av forskjellene mellom Norge og Litauen er det sosiale livet. Her til lands er det blitt mindre av spontanbesøk de siste tiårene.
– Utenom jobben har vi ingen norske venner som vi omgås med. Jeg opplever ikke nordmenn som tilbakeholdne, de er hyggelig og snille, men jeg tror nordmenn er litt forsiktig med å ta kontakt når de må snakke engelsk. Samtidig er også vi reserverte med å ta kontakt ettersom vi må snakke norsk. I Litauen er det også mer slik at folk stikker innom hverandre spontant. Er du nabo er det bare å banke på døren og komme på besøk når som helst, sier Laura.

Brødre på Frosta

Laura, som snakker best norsk og engelsk av ekteparet, er i en heldig situasjon. To av hennes brødre bor også på Frosta. I tillegg har flere medlemmer av familien kommet til Frosta for å jobbe om somrene. Besøk fra familiene får de også, og selvfølgelig reiser de tilbake til Litauen ved jevne mellomrom.
Laura mener bostedsadressen i seg selv ikke er så viktig.
– Om du bor i Litauen, Norge eller i Afrika spiller ingen rolle så lenge man han gode folk rundt seg. Blant annet har vi to dyktige sjefer som begge har tatt godt vare på oss. Uten dem har vi ikke hatt det så godt her i Norge. Vi bor ikke i et land hvor vi er født, men med alle gode mennesker rundt oss, føler vi oss som hjemme, sier hun.

Bygget hus

Laura er arbeidsleder for Anne og Egil Minde som driver i samdrift med en annen gård som drives av Natalia Osipova og Steinar Østerlie, og er den som tar seg av de tilreisende arbeiderne.
– Om somrene kan vi ha mellom 15 og 20 arbeidere fra Litauen og Hviterussland på gårdene. Om vinteren jobber vi på pakkeriet, og da kan vi være fem-seks fra Litauen. Noen av dem bor her fast, mens andre pendler mellom Norge og Litauen, forteller hun.
Egil Minde var også sentral da familien bestemte seg for å bygge hus på Brubakken. Planleggingen startet for fire år siden, og i 2017 kunne de flytte inn i den hvitmalte eneboligen med panoramautsikt over Trondheimsfjorden hvor blikket dras over mot Fosenalpene.
– Vi leide av Anne og Egil de første årene, men så ble det for lite plass. Vi leide deretter andre steder i området, men fant ut at vi ville bygge selv. Her trives vi kjempegodt, sier Mindaugas.

Kunstinteressert

Den aktive 7. klassingen Melisita er fullintegrert i det norske samfunnet. Da hun begynte i barnehagen tre år gammel tok det kun tre måneder for hun snakket trøndersk flytende. På skolen snakker hun norsk hele tiden, selv om hun har et søskenbarn fra Litauen som klassekompis.
På fritiden har Melisita vært med på drill, korps og håndball tidligere. Hun planlegger å begynne på igjen senere, men en aktivitet har fulgt henne i mange år.
– Jeg har holdt på med kunst, men jeg synes ikke selv jeg er så flink selv om andre sier det, sier hun, beskjedent.

EU-borgere

Det er sikkert flere grunner til at familien, som en av mange fra det tidligere Øst-Europa, bor i Norge, men i hovedsak kan vi si at det tre forhold som forklarer hvorfor østeuropeiske familier har flyttet hit de siste ti årene – i tillegg til at Norge generelt har hatt mangel på arbeidskraft.
Norge valgte i 1992 å bli en del av EØS-samarbeidet. Kjernen i EØS-avtalen er EUs prinsipper om «de fire friheter», det vil si fri bevegelighet for varer, personer, tjenester og kapital. I arbeidssammenheng betyr dette at en borger i et EØS-land fritt flytte på seg til et annet land for å jobbe.
Den andre årsaken var EØS-utvidelsen mot øst 1. mai 2004. Da ble Litauen en del av EU, sammen med ni andre nasjoner. Det betød også at innbyggerne i disse landene fritt kunne søke jobber andre steder i Europa.
Den tredje grunnen til at familien Pekarskas endte opp i Norge var finanskrisen i 2007-08. I Norge hadde vi kapital og en regjering som bokstavelig talt satte alle kluter til for å begrense skadene, og menigmann her til lands merket lite til konsekvensene sammenlignet med andre nasjoner. I Baltikum var situasjonen en helt annen enn i Norge, og i Litauen økte arbeidsledigheten drastisk.
For Mindaugas ble Frosta redningen.
– Vi opplevde en stor krise i Litauen. Bedrifter gikk konkurs, og mange mistet jobben. Situasjonen var ikke enkel, og Frosta ble en ny start. Den gangen var forskjellen større mellom Norge og Litauen, i dag er den mindre, sier de.

Tom stol i juleselskapet

Mange nordmenn tror det er en enkel sak å flytte til et «rikere» land for å jobbe, men det er det ikke. Å holde kontakt med venner og familie i hjemlandet er enklere nå enn tidligere takket være internett og relativt billige flybilletter, men kontakten blir uansett aldri den samme. I tillegg er språket en utfordring, og kulturen er annerledes og blant annet skal normer og regler i det nye landet læres.
For å bøte på savnet ønsker man selvfølgelig å beholde noen av tradisjonene fra hjemlandet.
Julen er en slik høytid, og i det katolske landet Litauen er tradisjonene annerledes enn i Norge.
– På juleaften må vi servere minst tolv ulike retter, men ingen av dem skal inneholde kjøtt. Det kan vi spise på første juledag. Ved julebordet står det alltid en tom stol. Det er en katolsk skikk for å minnes de avdøde og å vise at de fortsatt er med oss, sier Laura og Mindaugas.
Norske juleretter har de så vidt smakt.
– Ribbe er kjempegodt, og pinnekjøtt smaker også bra, men lutefisk har vi ikke prøvd oss på, sier de, med et smil.

 

Les forrige sak:
FOR HELE FAMILIEN: Jeanette Wagelid (49) i sklia i avdelingen for barneklatring hos Grip Klatring.
– Ta gjerne turen til oss og test ut denne sporten i julen

Grip Klatring på Tangen tilbyr klatring for både store og små

Close