-3 °C Stjørdal, NO
20/11/2019

Ikke bare romantikk

Livet på setra var ikke bare frihet og naturglede

Her er Oline Håve (t.v) og Anna Åsen i ferd med å yste ost. De var begge setertauser på Revollen på 1930-tallet. Her er Oline Håve (t.v) og Anna Åsen i ferd med å yste ost. De var begge setertauser på Revollen på 1930-tallet.
Åpent julehus mobil

Når seterlivet omtales i dag, beskrives det som ofte som et liv i frihet og idyll.

Naturligvis var de som holdt til på setrene tiår etter tiår folk som trivdes i fjellet. Men oppholdet på setra var noe mer enn frihet og naturglede, det var kort fortalt en nødvendighet for at gården skulle greie å fø fram både folk og dyr.

Vi må huske på at produksjonsperioden i gamle dagers gårdsdrift falt sammen med setertiden. Slaktedyra ble foret opp på fjellbeitet. Avdrått som ost og smør for mye av året ble produsert på setra. Og fjellgras som ikke ble beitet opp ble slått, høstet og framkjørt til gården. Setra var kort og godt en nødvendighet.

Etterspurt arbeidskraft

I dette sto setertausa veldig sentralt. Ei rutinert og flink setertaus var etterspurt arbeidskraft. Det viser seg ikke minst på lønningene. Flere opplysninger forteller oss at setertausa kunne få opp mot dobbelt så mye for sesongen som tausa hjemme på gården hadde i årslønn. Dette forteller oss hvor viktig en posisjon hun hadde.

En av de beste skriftlige opplysningene vi har om seterdrifta i Trøndelag, mens den enda var på topp mot midten av 1800-tallet, får vi ved å lese en avhandling Lars Vaggen skrev i 1903. Blant annet har han snakket med både de som aktivt drev setra, samt gått tilbake i gamle rettsprotokoller og funnet at ikke alt var bare romantikk.

Vaggen skriver at ansvaret som ble lagt på setertausa kunne til tider være tung å bære. Han referer til flere rettssaker på 1600-tallet, hvor setereieren ikke er fornøyd med avdråtten, og beskylder setertausa for å være tyvaktig. Naturligvis var det enkelte saker hvor hun nok hadde gjort seg skyldig i å forsyne seg av ost, smør og rømme, men vi har også flere saker der hun ble blankt frifunnet og bonden fikk skarp refs av retten for sin oppførsel.

Hegra Spbank-Stilling
Beskrev setertausa som en yppersteprest

Vaggen har også foretatt flere ganske artige intervjuer der vi får inntrykk av hvor mektig setertausa var, og hvor høy status hun hadde. En bonde sa om den setertausa han hadde hatt i mange år, at hun oppførte seg som en yppersteprest under sitt virke der oppe på fjellet. Og han avsluttet med at han fryktet for seterdrifta den dagen hun sa nei til å dra til fjells.

Vaggen beskriver også arbeidsforholdene på mange av datidens setrer. Det var dårlige husvære og elendige fyringsforhold noe som førte til at røyk slo inn i bua, og der måtte de sitte og røre i ostgryta selv om tårene rant fra øynene. Vassbæring, og delvis vedhenting var tungarbeid, som gjerne gjorde at det ble bare de sterkeste som kom igjen år etter år.

Arbeidet 18 timer i døgnet

Det var lange dager for seterfolket. Vaggen skriver at det ikke var uvanlig med en arbeidsdag fra 4-5 tida om morgenen til 9 – 10 tida om kvelden. Nå var det også vanlig i store deler av Trøndelag når dyra var sluppet ut på beite, både med og uten gjeter, at setertausa kunne unne seg noen få timer avslapping. Dette var nok et privilegium på de minste setrene, der det ikke var kinning og ostekoking hver dag. Det ble da også betraktelig mindre renhold på de minste setrene.

Nå var det også bedre dager i fjellet. I Stjørdalsområdet var det noe de kalte «trivukkushelga». Da hadde seterfolket vært på setra i tre uker, og det var besøk fra bygda med fest og moro. Dette var ikke noe særskilt for området rundt Stjørdalen, de aller fleste bygder hadde slike fester, men med ulike tradisjoner. Dette var et hyggelig avbrekk også for setertausene, selv om de nok måtte ta seg av det vanlige arbeidet på tross av festlighetene.

I noen bygder var det vanlig at setertausene hadde fridag dagen etter en fest med dans og moro på setervollen. Da var det bygefolket som gjorde jobben. Dette var særlig der det var yngre jenter på setra, og de hadde hatt besøk av sine kjærester. Men slett ikke alle tok denne fridagen. Vaggen forteller om en setertaus som var kjent for å ha et kraftig mål, og en kraftig autoritet. Så når hun kauket at nå var det dags for å løyse feet, og slippe dem ut på beitet, sprang gjetergutten med lefsekliningen i munnen, og de yngre hjelpetausene måtte også bare slippe det de hadde for hånda og melde seg til tjeneste, uansett om de hadde «fridag» eller ikke.

Les forrige sak:
Initiativtagerne til maltøltreffet Kjetil Aune (fremst fra venstre), Håvard Beitland og Roar Sandodden foran cirka 30 glade ølbryggere.
Tiårsdag for maltølsmaking

Smaker og deler på hemmeligheter

Close