0 °C Stjordal, NO
25/01/2020

Nå skal Smørvik hjem til Smørvika

– Aller mest kommer jeg til å savne alle de fine folkene

GODE DAGER: Det er en «delt» Arne Magnus Smørvik som forlater prestejobben i Meråker. – Men av og til må man ta noen nye utfordringer, sier Smørvik om at han gjør helgelending av seg.

Arne Magnus Smørvik har vært prest i Meråker de siste 14 årene. 19. januar er det kapitlet ferdig, til tross for at det å være prest i bygda er verdens beste jobb, ifølge Smørvik.

– Av og til kommer det noen muligheter som man bare må gripe. Nå kom det en slik, sier Arne Magnus Smørvik.

Hjem til røttene

Meråker-presten som alle i bygda har fått et tett og godt forhold til snakker med overbevisning om at jobben han forlater er den beste man kan ha. Nå setter 58-åringen kursen nordover og Smørvik skal bosette seg i Smørvika, – det er der familienavnet kommer fra.
– Jeg starter i jobb som sokneprest for Dønna og Leirfjord. Det er familiære årsaker til at jeg flytter, i tillegg til at det er Helgeland da, sier Smørvik.
I Sandnessjøen, en ferjetur og tre mil unna bor datter og barnebarn, og på Dønna bor Smørviks bror. Selv skal han flytte inn i et hus som tilhører tanten.
– Jeg flytter hjem til Smørvika, – det heter faktisk det der huset ligger, sier Arne Magnus Smørvik.
Han bytter ut meråkerbygger med helgelendinger, fjell med kyst og snø med mindre snø. Det siste er noe av det «verste» å forlate, – skisporene i Meråker.
– Jeg er veldig glad i å gå på ski, men har blitt fortalt at det finnes gode skimuligheter i Leirfjord. Så skiene blir nok liggende i bilen, sier Smørvik.
For nå skal han være sokneprest i to kommuner. Leirfjord og Dønna har hatt hver sin prest tidligere, men nå blir det samling. Det tar halvannen time å komme seg fra Dønna til Leirfjord, så noen timer i bil blir det også i nyjobben for Meråker-presten som har pendlet fra Hegra til bygda.

– Bygd med stolthet og identitet

Han kom til Meråker første gang som vikar i 2005, fullstendig uten peiling på Meråker og meråkerbygger.
– Meråker var ukjent mark for meg. Det var et sted som jeg stort sett passerte på vei til Sverige.
Drøyt 14 år senere har den folkekjære presten blitt veldig godt kjent med stedet, bygda og ikke minst menneskene.
– En kjempefin plass, og menneskene er flotte. Det ligger en egen stolthet i det å være mårråkbøgg. Bygda har en identitet, og jeg liker å komme til sånne plasser. Alt er så markant, så klart og så tydelig, og attpåtil er folk villige til å fortelle, og de tar seg tid, sier Smørvik.
Han oppfatter meråkerbyggene som tydelige, og at det sjelden er vanskelig å forstå hva bygdafolket mener. Noe av det samme regner han med å møte når han flytter til Dønna i januar.
– Det er klare meldinger der også. Jeg skal ikke generalisere for det finnes ulike typer mennesker alle steder, men helgelendingene og meråkerbyggene er kanskje ikke så ulike. Det er et klart og tydelig språk, og de har alltid tid til å slå av en prat. Men det viktigste for meg er å møte hvert enkelte menneske slik det er. Jeg skal ikke være forutinntatt og vil beholde nysgjerrigheten. Det føler jeg at jeg har gjort, sier Smørvik.

Ut til alle

Etter 14 år i Meråker har presten blitt kjent med mange, og særlig godt kjent med sine nærmeste medarbeidere. Han innrømmer at det blir noe han savner når han forlater bygda.
– Aller mest kommer jeg til å savne alle de fine folkene. Staben, menighetsrådet, der det er så artig å være med på møter, alle meråkerbyggene, men også naturen. Jeg har gått en del på ski i Meråker, og det er jo bare helt nydelig.
Arne Magnus Smørvik har blitt en populær og godt likt prest i Meråker. Hans sindige og rolige væremåte kler Meråker-bygda godt. Han snakker ikke alltid høyest, han lytter og han er opptatt av å nå og se alle. Derfor er det ikke «vanlige» gudstjenester på søndagene i Meråker lenger. Han tar med seg budskapet dit folk er. Derfor er dagsenteret base for mange gudstjenester. Da når han flere. Mange når han også når han har favorittgudstjenestene sine på Litjfunnsjøvollen og Fjergen skjærtorsdag og langfredag.
– Når vi har kunnet hatt gudstjenestene utendørs på Litjfunnsjøvollen er det noe av det fineste jeg har opplevd i Meråker, sier presten.

Mer avslappet prest

I kirken, som ellers i storsamfunnet, handler det mye om ressurser. Arne Magnus Smørvik mener at han og staben har vært flinke til å utnytte midlene de har fått til rådighet.
– Det var en nedtur da vi mistet midler til diakonstilling for noen år siden. Jeg, og alle i kirken, kunne ønsket oss mer penger, men vi har stilt solidarisk opp og tatt våre kutt. Jeg synes vi i stor grad har lyktes med prioriteringene. En av våre viktigste satsinger har vært barn og unge, sier Smørvik.
Han omtaler folkekirken som idealet. I hans kirke er alle velkomne.
– Det er en del teologi som har satt stengsler for mennesker. Min holdning er at alle mennesker må møtes med åpenhet og aksept. Det betyr ikke at alle skal strykes medhårs, men de skal møtes med respekt.
– Hvordan er presten Arne Magnus Smørvik i dag sammenlignet med da han kom til Meråker?
– Jeg er nok tryggere på meg selv og slapper litt mer av. Det finnes situasjoner der jeg ikke ser løsninger, men vet at «det blir ei råd», som er et motto som preger Meråker. Det blir ei råd, og for min del må jeg kunne si at arbeidspulsen er ganske så lav.

Tunge minner

Han kom til Meråker som prest første gang i 2005. Den gang var stedet helt ukjent for ham. Når han i januar 2020 kommer til Dønna og Leirfjord er utgangspunktet et litt annet. Han har sterke røtter på Dønna, han har familie i området, og ikke minst var han prest i tolv år i nabokommunen Herøy. Der opplevde han det aller tyngste han som prest noen gang har opplevd. I mars 1998 ble både lensmann Sigurd Wang og lensmannsbetjent Trond Kirkeby drept under et oppdrag på øya Austbø. Ikke bare mistet Herøy to respekterte politimenn, – prest Smørvik mistet også en av sine beste venner i Wang.
– Det jeg opplevde der er at når det skjer noe på et lite sted er hele bygda med. Alle har en stor sorg, og alle bidrar, – det er ingen redd som er redde for å banke på døra til naboen for å høre hvordan han eller hun har det. Slik er det i de små samfunnene, og noe jeg setter stor pris på, sier Arne Magnus Smørvik.

Skispor og togspor

Denne arbeidsjula, den siste i Trøndelag iallfall på ei stund, har Smørvik beredskap. Det betyr at han blir oppringt av politiet dersom triste budskap må overbringes.
– Noen ganger må vi som prester gå med tunge budskap. Det er ikke noe man ser fram til, men jeg vet hvordan det skal gjøres og forsøker å forholde meg profesjonelt på en slik måte at det blir ordentlig framført. Det er noe jeg alltid gruer meg til, men det er vår oppgave å gjøre det, sier Smørvik.
Han er prest, og da er han prest 24 timer i døgnet 365 dager i året, men også en prest må koble av med noe annet innimellom. Skiinteressen har vi vært innom, han er en «hund etter nyheter», men Smørvik har også en litt mer «hemmelig» hobby.
– Jeg har en nerdete hobby, og det er å følge med på alt om tog og jernbane. Det har vært en stor interesse for meg helt fra jeg vokste opp på Frosta og gledet meg til å komme ut av bygda på somrene. Da var det stort sett alltid å reise med tog, sier Smørvik.
Nå lever han ut interessen med å oppdatere seg på nett og andre medier. Innimellom blir det tid til en ego-trip også.
– Jeg har vært i Frankrike og tatt høyhastighetstoget mellom Paris og Mulhouse. 320 km/t, – da våknet guttungen for å si det sånn, sier Arne Magnus Smørvik og smiler sitt bredeste smil.
Toget kan han ikke ta til Dønna, men han tar med seg flyttelasset dit i januar. Om det blir 58-åringens siste prestestilling vet han lite om, men han har en drøm.
– Joda, jeg har en drøm om å komme tilbake til Trøndelag etter hvert. Tiden får vise, sier den avtroppende Meråker-presten.

 

Les forrige sak:
(Illustrasjonsfoto)
Ung mann ble aggressiv

Politiet måtte rykke ut til forsamlingslokale

Close