12 °C Stjørdal, NO
16/10/2018

På Cuba under angrepene

Denne boka er jeg glad for! Jeg liker å ta fram årsoversikten fra 1961 og friske opp gode minner fra seilasen til Cuba i 1961. Vi skulle seile fra Cuba samme dag som invasjonen i Grisebukta 17. april. Da måtte vi ha flyeskorte som sikret den dyrebare sukkerlasten, forteller Kjell Arne Larsen som ennå ikke var fylt 17 år da han mønstret av etter over ett år om bord.

Sist oppdatert

Førstereisgutten Kjell Arne Larsen ut på seilas 1960/61:

På Cuba under angrepene

 

– Vi hadde fullt risikotillegg mens vi lå ved cubansk havn med M/S Polarvind da eksil-cubanere med støtte fra USA angrep Grisebukta midt i april 1961, forteller Kjell Arne Larsen som bare var 15 år og 3 mnd første gang han mønstret på en båt.

 

M/S Polarvind

 

Han var heller ikke fylt 17 år da han lå utenfor Cuba i april 1961. – Vi kom fra Murmansk og startet derfra i januar med masse tunge varer. Vi gikk videre til Polen der vi hentet tsjekkiske kjøretøy, var innom Øst-Tyskland før ferden gikk videre til den kjente havna Le Havre i Frankrike. Der husker jeg vi så turistskipet ”France” som senere ble Norway.

 

Derfra gikk turen over dammen. Uløste kryssord var et kjærkomment tidsfordriv i ledige stunder. Vi hadde knapt nok TV i Norge på den tida selv om NRK startet sine sendinger i 1960. Men TV var ikke en del av vår hverdag. TV var bannlyst om bord og skipperen likte ikke TV.

 

Coast guard mistenksomme

Så kom vi til Miami i Florida og hadde en coast gard rundt oss i 2 døgn før vi kom inn 10. mars. Tre dager før Floyd Patterson og Ingemar Johansson bokset sin siste kamp. Vi var på veg til Cuba og var innom og bunkra vann og olje. Det kunne vi ikke få på Cuba. Vi måtte være forsiktige og fikk ikke kaste så mye som ei fyrstikkeske i havet.

 

Det kunne være en truende gjenstand. Dette var midt i den kalde krigen og Europa var delt mellom vestlige land og de kommunistiske statene under sovjetisk dominans i øst. Vi kom fra Sovjet og hadde vært innom kommuniststater. Amerikanerne fulgte oss med argusøyne.

 

Vi hadde en stor båt på 13000 tonn; veldig lang og smal. Vi brukte lasterommet til fotballtrening og var ellers veldig opptatt av boksekampen. 11. mars 1961 kom vi inn til Havanna. Jeg husker vi lå i Havanna og hørte overføring av boksekampen på radio et par dager senere den 13. mars.

 

Sjøen et naturlig valg

Da vi kom til Havanna, så vi at det lå flere russiske båter inne med materiell som ble losset. M/S Polarvind var et norsk skip eid av rederiet Melsom fra Melsomvik utenfor Larvik, sier Kjell Arne Larsen som selv er ekte brumundøl født 11. mai 1944:

 

– På den tida var det ikke så mye annet å foreta seg enn å reise til sjøs, forteller han som i Havanna la merke til livet på de to store russiske båtene som lå i nærheten:

 

– De russiske mannskapene hadde en utrolig kustus om bord. De hadde ikke landlov etter 22 om kvelden. Vi hadde frie tøyler, tok gamle Chevrolet-taxier og kjørte Havanna rundt på noen få dollar. Det var en ganske løssluppen stemning i Havanna vel to år etter den cubanske revolusjonen (1. januar 1959), men det dirret også en spenning i lufta.

 

Kjøretøy og store kasser

– Vi kunne se at det ble losset mest kjøretøy og store kasser. Innholdet kunne være våpen og raketter, men ingen visste og alt var strengt hemmelig. På vandring i byen så jeg store kjøretøyer parkert ved presidentpalasset. Jeg hadde kommet akkurat dit ved en feiltakelse og ble stoppet av en myndig politimann. Jeg fikk fortalt at jeg var ”norsk sailor” på vandring. Da var alt ok.

 

Vi stilte oss spørsmål, men det var ingen svar. Vi visste imidlertid at det var krise på gang mellom øst og vest-blokka og hørte stadig på radio. På cubansk radio var det velkjente slagord som ”Viva la Cuba”; ”Viva la revolucion” og ”Venceremos” (”leve Cuba”, ”leve revolusjonen” og ”vi skal vinne”. Hele tida i Havanna ble vi godt mottatt overalt og godt behandlet i byen. Men vi bodde hele tida på båten og alle oppførte seg pent.

– Hvor lenge lå dere i Havanna?

 

Så boksekampen

– Vi lå 13 dager i Havnanna før vi gikk en runde i Caribien for å tømme båten for andre varer. Vi var innom Kingston på Jamaica. Det husker jeg godt. For da gikk vi på kino for å se bokesekampen Patterson – Johansson. Vi var også Vera Cruz i Mexico med lastebiler og de fine turistbussene som vi hadde med.

 

Wikipedia: Ingemar Johansson (født 22. september 1932 i Göteborg, død 30. januar 2009 i Onsala) var en svensk verdensmester i tungvektsboksing.

 

Det var luksusbusser gjort av Skoda, veldig flotte busser. Det var turistbusser av mye finere utgave enn det vi hadde i Norge på den tida. Det var fint å seile i Karibien. Jeg husker vi seilte forbi Martinique mens vi speidet inn på det frodige landskapet.

 

Sekker på 113 kg

Så gikk turen tilbake til Cuba der det store eksportproduktet var sukker som vi skulle ta med til Øst-Europa. Vi kom til en liten by som het St. Maria. Det var en enorm sukkerproduksjon i det området. Vi lå der og lastet sukker. Det var en stor operasjon. Sukkeret kom ut på lektere i 113 kilos sekker. Cubanere kom med sine hekteredskaper og bar sekker på 113 kg! De plasserte de tunge sekkene på rekke og rad i lasterommet.

 

– Var det norske sjøfolk som prøvde å bære sekkene?

– Dette var ingen oppgave i det hele tatt for norske sjøfolk. De aller sterkeste prøvde seg, men måtte gi opp etter en halvtime mens cubanerne fortsatte ufortrødent videre. De var 50-60 mann som rullerte på innlasting.

 

Guerra! Guerra!

Mens vi lå der og lasta sukker, beordret skipperen (Kaptein Larsen) en øvelse med sirener. Det var en såkalt båtmanøver. I den spente situasjonen som var da, tok lastegjengen feil. De trodde krigen var brutt ut og fryktet at det var invasjon en invasjon på gang. De sprang rundt og ropte ”Guerra! Guerra!” (krig). Det var litt av et skue, minnes Kjell Arne Larsen som forteller at det var veldig spent.

 

– Hvordan ble spenningen løst?

– Skipperen fikk tak i formannen til lastearbeiderne og forklarte situasjonen. Området var definert som krigssone og vi fikk krigssonetillegg på hyra selv om det ikke var så veldig mye.

Skipperen ba om unnskylding for at han hadde brukt sirene uten å varsle. Han hadde ikke tenkt over den spente sitasjonen, men nå fikk han en opplevelse han ikke skulle glemme: ”Guerra! Guerra!”

 

Invasjonen i Grisebukta

Øvelsen ble avsluttet og arbeidet fortsatte. Det tok oss nesten tre uker å laste inn alt sukkeret. Jeg er ikke helt sikker på målene, men båten virket i alle fall dobbel så lang som en fotballbane. Og alt skulle lastes med sukker. Vi skulle gå med full båt med sukker rett til Øst-Europa, nærmere bestemt Rostock i Øst-Tyskland.

 

Foto fra wikipedia

 

Det var spennende dager ved kai på Cuba. Vi var bundet til båten på grunn av situasjonen og fikk ikke bevege oss i byen i den spente politiske situasjonen. Vi fikk heller ikke bade. For i vannet var det både hai og barracuda. Den dagen vi var ferdig lasta, så startet avreisen fra Cuba kl. 05.00 om morgenen den 17. april.

 

Den dagen startet invasjonen i Grisebukta.

 

– Hva gjorde dere da?

 

Da gikk vi med flystøtte ut til internasjonalt farvann. Det tok oss ca. 12 timer. Jeg tror det var det cubanske fly som passet på oss. På soldekket hadde vi malt det norske flagget for å vise at vi var nøytrale. Vi var ikke så langt fra Grisebukta og merket den spente situasjonen hos arbeiderne. Det var Cuba-våren, minnes Kjell Arne Larsen som var med sukkeret helt fram til Rostock:

 

Æresgjester i Rostock

– Det lå vi i 11 dager for å losse sukker. Vi var æresgjester i byen i Rostock. For det var den største båten og den største sukkerlasten i byen etter 1945. Vi ble virkelig satt pris på og var invitert til æresmiddag. Vi fikk også være med på innkomsten av Fredsrittet med kjente deltakere som Bjørn Johansen og Trygve Lulleu fra Sverre. Det var veldig moro å være vitne til, forteller Kjell Arne Larsen som mønstret på i Luleå 24. mai 1960.

 

Jeg var med på flere turer til England, Tyskland og USA før vi startet på vår siste rundtur i Murmansk i januar 1961 med 24 minus. Etter drøyt ett år om bord mønstret jeg av i Norge 7. juni 1961 som 17-åring. Det var vanlig med 12-måneders kontrakter på den tida. Det ble med den turen, forteller Kjell Arne Larsen som kom til Stjørdal 4. august 1964.

 

– På 70-tallet var han kjent som Fina-Larsen med drift på Sandfærhus. Men det er en annen historie, forteller han som sitter på rike minner fra turen til Cuba i 1961.

Les forrige sak:
Misjonskirka til Estland

Onsdag 32 stk med kurs for Misjonskirkas arbeid i Estland. Interessen […]

Close