5 °C Stjørdal, NO
22/10/2018

Samarbeidet viktig

Her sitter Bent Anders utenfor boligteltet i Afghanistan: - Vi hadde tyskere som bodde i den norske leiren og foretrakk det framfor sine egne containere.

Sist oppdatert

 

Major og sykepleier Bent Anders Salberg er etter hvert blitt en veteran blant nordmenn i utenlandstjeneste under kommando av NATO eller FN.

– Mitt første oppdrag fant sted i 2006. I 6 mnd var jeg NK på det norske feltsykehuset Norwegian Deplyable Hospital i Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif. Det var den første norske kontingenten i denne delen av Afghanistan. Jeg er i saniteten og har ikke vært i store trefninger. Vår oppgave er å ta imot krigens ofre enten det er nordmenn, afghanere eller andre nasjonaliteter. Jeg har aldri vært i trefninger, men likevel er det alltid viktig å være på vakt og passe seg. Da jeg dro hjem var det for øvrig Roger Myran som kom og tok over som ny NK, sier Salberg som har majors grad.

Lokalt samarbeid
I 2006 var det svært rolig i nord-Afghanistan, noe som betydde at vi på sykehuset hadde rolige dager.  Dette ga oss anledning til å starte et samarbeid med det lokale sykehuset i Mazar-e-Sharif. Vi var inne i byen og hjalp til på sykehuset 3-4 timer to til tre ganger i uka. Vi fikk etter hvert til et samarbeid med lokale kirurger som brakte sine pasienter til oss. De gjennomførte operasjoner på vårt sykehus der vårt system, vårt personale og vårt utstyr ble brukt. Det var med på å kvalitetssikre at vi hadde et sykehus som fungerte når vi fikk inn  allierte og norske soldater. Også afghanske barn var blant pasientene som vi behandlet, og i min periode ved sykehuset utførte vi langt flere kirurgiske inngrep på sivile afghanere enn på allierte soldater.

Dette ga oss verdifull trening – samtidig som vi visste at det vi gjorde var til stor hjelp for den enkelte pasient. Skulle vi bare betjene behovet i egne militære styrker ville det i perioder være ganske rolig. Samtidig vet du aldri når det er bruk for deg.

Med en jobb som innebærer at du hovedoppdraget løses i leir er du trygg, unntaket er faren for rakettangrep som alltid er der, det gjør at du kan føle deg ganske trygg, men at det kan bli kjedelig.

Rolig i 2006
– Vi får også besøk av afghanere inne i leiren. Da kan kvinnene ta bort noe av påkledningen, men så snart de går ut er det på med burkaen igjen. Så vi ser litt av folk innenfor muren. Utenfor gjelder andre regler.

– I nord-Afghanistan der de norske styrkene holder til var det ganske rolig i 2006. Men i sør var det full krig. For oss var det imidlertid ekstremt lite å gjøre, men vi var ganske flinke til å aktivisere oss selv. Det var også helt nødvendig. Ellers hadde vi gått på veggen. Jeg hadde for øvrig gleden av å jobbe sammen med noen av Norges beste kirurger og sykepleiere.

Lønn og plikttjeneste
Bent Anders Salberg tok sykepleien gjennom Forsvaret med seks års plikttjeneste: – Under utdanningen møtte jeg mange som var misunnelig på at jeg tjente penger mens jeg tok utdanning, men de lo av meg da jeg fortalte om plikttjenesten. Men for meg gjorde det ingen ting. Som fersk far var jeg glad for den tryggheten det ga meg.

Bent Anders Salberg gikk på Luftkrigsskolen i 2003- 2005 og hadde så langt ikke vurdert tjeneste ute. Han hadde hørt pappa Bjarne fortelle om sine opplevelser fra Tysklandsbrigaden, men det var ikke derfor han søkte tjeneste ute: – Jeg gikk på Luftkrigsskolen da stillingen som NK i et norsk feltsykehus ble lyst ut. Det hørtes morsomt ut. Dette var et feltsykehus som skulle stå i beredskap for Intops uten at noe spesielt mål var bestemt.

Afghanistan neste
Men så ble det besluttet å sende feltsykehuset til Afghanistan. Dermed var det i gang. 3. januar 2006 startet forberedelsene og trening på Sessvollmoen. Vi reiste ut 8. mars og kom til det som het Camp Nidaros; et område på 200 x 600 meter i en stor tysk camp. Vi merket med en gang at tyskerne er glad i å bygge. Det var stor aktivitet fylt av afghanere i virksomhet.

Det er alltid spennende å være i 1. kontingent og tilpasse seg livet i en ny setting uten historie. Da får du virkelig være med og bygge innholdet i leiren, sier Bent Anders og minnes en annen særegenhet fra denne tjenesten:

Hjalp kanadierne i sør
Dette var første året at norske styrker var helt alkoholfrie. Mange NATO-land er det, men så langt er det uaktuelt for Tyskland og Frankrike. Amerikanerne derimot drikker ikke en dråpe. Det var mange nye inntrykk. Og det var spennende å være NK. Vi fikk et krevende oppdrag i Kandahar i sør mot slutten av oppholdet. Det var jeg og sju norske sykepleiere som dro til et kanadisk feltsykehus.

Det var hektisk. Jeg har blitt fortalt at Forsvarssjef Sverre Diesen ble vekt om natta for å godkjenne forflytningen. For norske styrker skulle ikke være i sør der det foregår kamper av en helt annen intensitet. Det var mindre politisk betent å sende åtte sykepleiere enn å sende en F 16. På slutten av mitt opphold gjennomførte ISAF en offensiv som satte det kanadiske feltsykehuset under press. De bad om hjelp. De hadde hatt for mye å gjøre for lenge.

Til Tyskland på 48 timer
Jeg var liaison-offiser for 7 norske sykepleiere som hjemme jobber på sivile sykehus. Da fikk vi nok å gjøre. Det kom inn krigsskader hver eneste dag. En ettermiddag kom det inn svært mange. En kanadisk tropp var ute på patrulje i byen. Da kom en syklist som sprengte seg selv i lufta og tok med seg fire som døde momentant.

15 soldater var hardt skadde. Vi tok imot 10 av dem. Da er det veldig hektisk. Det skjedde tirsdag kl 14. Allerede onsdag kl 18 var de på veg til Tyskland for videre behandling. Mindre enn to døgn etter angrepet i Kandahar lå soldatene på sykehus i Tyskland.

Det var greit å jobbe med canadierne, men vi fikk en påminning om at Canada er tospråklig. Dette var en styrke som kom fra den franske delen av Canada. Det var en utfordring, sier Bent.

Valgte Lånke
Men så kom vi til september og jeg reiste tilbake til Norge. Da jobbet jeg fortsatt i Forsvaret. Men da opplevde jeg det som kjedelig å komme tilbake. De aller fleste opplever slike turer ute i INTOPS, som for eksempel i Afghanistan å være meningsfull. Det ble en stor kontrast å komme tilbake til Luftforsvaret og sitte på et kontor. For meg ble det ekstremt kjedelig. Plutselig ble det en stor byrde å ukependle fra Rygge til Stjørdal. Det var kjedelig kun å jobbe med papir. Derfor var det en lettelse da stillingen som sjef  på Bosenteret i Lånke ble lyst ut. Jeg søkte og har vært ansatt siden 20.08.07.

2009: Nye tur
Det er stort behov for norske styrker ute. Og de som har gjort tjeneste tidligere blir ofte spurt om å reise ut igjen. Slik var det også med Bent Anders. I 2009 ble det to nye turer på tre måneder hver; januar – mars og juli – oktober. Denne gang i Meymaneh, hvor den største norske kontingenten holder til. Her tjenestegjorde han som sanitetsoffiser i Norwegian Aeromedical Detachment – NAD, en ambulansehelikopteravdeling. Men da jeg kom hjem høsten 2009, da var jeg fornøyd og gjorde det klart: ”Nå er jeg ferdig med utenlandstjeneste; takk og farvel!”

 

Ahmat som sitter på mitt kne var en av våre pasienter i Tsjad. Han kom fra enkle kår og hadde ikke gått på skole. Vi samlet inn penger og ansatte en privatlærer for Ahmat slik at han fikk lære å lese og skrive. Jeg forlangte at det første ord han skrev skulle være Rosenborg, sier Bent Anders  Salberg.  

 

Afrika kaller
Men det gikk ikke lenge før jeg fikk en ny telefon. Nå gjaldt det ikke tjeneste i Afghanistan, men Tsjad som ligger midt inne i Afrika og grenser mot Sudan i øst og Algerie i vest. Nå ble jeg tilbudt stillingen som sjef på et sykehus. Jeg hadde jo i utgangspunktet bestemt meg for at nå var det nok, men frykten tok overhånd.

– Frykten?
– Ja, jeg var redd jeg ville angre dersom jeg sa nei. Det ble også et spennende opphold og det var interessant å oppleve forskjellen på de to tjenesteområdene. I Afghanistan lever du i en konstant spenning; kall det gjerne redsel. Risikoen for at noe kan skje er der hele tiden. Du kan ikke bare kjøre en tur i byen. Det gjorde vi da heller ikke i 2006, selv om vi kunne ha gjort det da. Det er varmt. Skal vi stikke inn til byen og kjøpe noen cola? Nei, vi gjør ikke det i Afghanistan. Cola holder ikke som argument for å bevege seg ut av leiren.

Ut av leiren
Men i Afrika kan du dra ut av leiren. Tsjad er et ”lite” land i Afrika som er sju ganger så stort som Norge. Vi hadde hørt om nabolandet Sudan som produserte mange flyktninger. FN var til stede i Tsjad for å bevare sikkerheten til flyktningene fra Sudan. Det gikk ikke lange tida før jeg var ute igjen. Jeg tjenestegjorde i Tsjad fra 20. januar til 20. mai i 2010. Her er det helt flatt og mye ørkenlandskap med en fantastisk stjernehimmel om nettene.

6 mnd for lenge
Det synes jeg var en fin tjeneste av passe varighet. Mitt første opphold i Afghanistan varte i seks måneder. Det er for lenge. Tjeneste på tre-fire måneder er passe. Det er også mye greiere å forholde seg til for familien, sier Bent Anders Salberg som har neste tur programmert allerede: – Jeg reiser til Afghanistan 20. september og skal være i samme helikopteravdeling som sist. Jeg kommer tilbake rett etter jul. Det blir en ny tjeneste med passe varighet. Det er et stort poeng at seks måneder er for lenge.

Her er Luftforsvaret flinkere enn Hæren på kortere oppdrag som 3 mnd. Men det er vel lettere for Luftforsvaret som har spesialister. De kan byttes ut. Hæren derimot har avdelinger som må være samkjørte. Det vanskeligere å bytte ut enkeltindivid. Det er lett å bytte ut en helikoptertekniker. Da er det verre å bytte ut et helt infanterilag.

NATO og FN
I Tsjad hadde vi også tett samarbeid med et lokalt sykehus. Det var samme problematikk med lite pasienter. Jeg gjentar: Vi hadde gått på veggen uten samarbeid utenfor leiren. På det viset får du også et nærmere inntrykk av landet der du arbeider. Men det er andre forskjeller. Det kom fly med post og folk til Afghanistan hver uke. På 4 mnd i Afrika fikk vi post tre ganger.

Det er stor forskjell på å være underlagt en FN-kommando og en NATO-kommando. I Afghanistan er det som kjent NATO-ledet. I Tsjad er det FN. Vi var første norske styrker under FN-kommando på 15 år.  

Veterantreffet
Det er hyggelig med invitasjonen til Værnes tirsdag 29. april. Dit skal jeg. Det er en hyggelig gest fra Stjørdal kommune. Pappa var i Tysklands-brigaden, men det gikk svært lenge før det var snakk om noe veterantreff. Jeg hørte om veteraner fra Tysklands-brigaden som opprettet treff sent på 80- eller tidlig på 90-tallet. Veteraner fra INTOPS setter pris på å bli husket, sier Bent som sier det er synd at pappa Bjarne ikke fikk oppleve han første opphold i Afghanistan:

Tyskerne likte norsk stil
For da var jeg sjef for tyskere. Det ville han ha syntes var moro. Vi var 40 norske. 20 tyskere og 6 svensker i 2006 med meg som NK mens sjefen var en vestlending. Samarbeidet med tyskerne var veldig uproblematisk.

Tyskerne opplever nordmenn som mer avslappet. De kunne ha bodd i containere i den tyske delen av leiren, men de foretrakk norske telt. For der har du en egen lugar og kan være alene. Det kan du ikke på en container. Og tyskerne likte at det var lov til å le på den norske brief’en. Det var de ikke vant til.

Men nå er det først veterantreff som gjelder.

 

Bent Anders deltar i en parade sammen med soldater fra andre ­nasjonaliteter i Tsjad. Det var skifte av øverstkommanderende. Begge var afrikanere.

Les forrige sak:
Tysland til Uptown ikveld

Terje har iløpet av sin mangeårige karriere besøkt Stjørdal mange ganger […]

Close