12 °C Stjørdal, NO
30/07/2021

Sandra og Renate mistet sin bror på Utøya: – Vi tenker alltid på Aleksander

Det som skulle være en vakker sommerdag ble i stedet deres livs mareritt

Søstrene var knapt 14 år gamle da de fikk vite at broren Aleksander Aas Eriksen var én av dem som omkom i terrorangrepet på Utøya. Sandra (t.v.) og Renate Aas Eriksen har et nært og godt forhold, noe som har vært svært viktig i tiden etter 22. juli 2011. Foto: Privat. Søstrene var knapt 14 år gamle da de fikk vite at broren Aleksander Aas Eriksen var én av dem som omkom i terrorangrepet på Utøya. Sandra (t.v.) og Renate Aas Eriksen har et nært og godt forhold, noe som har vært svært viktig i tiden etter 22. juli 2011. Foto: Privat.

Ti lange år har gått siden tvillingene Sandra og Renate Aas Eriksen mistet sin bror Aleksander på Utøya 22. juli 2011.

Søstrene var knapt 14 år gamle da dette som skulle være en vakker sommerdag i stedet ble deres livs mareritt.

– Det var fælt og svært tragisk. Det gikk ikke opp for oss før det hadde gått en god del tid, og vi klarte ikke å skjønne at det kunne stemme det som hadde skjedd, sier Renate Aas Eriksen.

Tvillingene satt hjemme alene hos sin far og lagde kunst til foreldrene sine. I bakgrunnen sto tv-en på, og det var der de først fikk høre at noe hadde skjedd på AUFs sommerleir.

– Vi ringte mamma og pappa med en gang og fortalte at noe hadde skjedd på Utøya. Pappa kom hjem med det samme, og dagen etter reiste de ned, fortsetter Renate.

– Vi skjønte ikke hvor alvorlig det var før vi ringte til mamma og pappa, og merket at de ble stresset, minnes Sandra.

Les også: Vi glemmer aldri 22. juli 2011

Fikk oppfølging

Sandra og Renate ble værende igjen hjemme i Stjørdal, der de fikk oppfølging av Røde Kors. Tiden etter at det ble klart at Aleksander var én av de savnede etter angrepet, beskriver de som kaotisk uvisshet som bar preg av mye venting.

– Det var mange kontrabeskjeder. Vi fikk vite at kanskje var han funnet, eller at han kanskje lå på det og det sykehuset. Jeg var helt blottet for tidsperspektiv, men jeg husker at vi ventet og ventet. Det føltes ut som det tok evigheter, forteller Sandra.

I mellomtiden fikk de en rekke meldinger av venner og bekjente, som mente at de ikke burde tenke for mye på det og at broren sikkert hadde kommet seg trygt i land.

– Meldingene ble nok sendt med gode intensjoner, og et ønske om å betrygge oss. Men de visste jo ikke noe mer enn noen andre, og da bør man være forsiktig med å påstå noe. Spesielt i en slik situasjon. Det kan gi falske forhåpninger til familien, fortsetter Renate, og presiserer at hun skjønner at folk var i sjokk og trolig ikke visste hva de skulle si.

Det går ikke en dag uten at tvillingsøstrene Renate (bildet) og Sandra Aas Eriksen tenker på broren Aleksander. Sandra bor i Namsos, og hadde ikke anledning til å være med på bildet.
Det går ikke en dag uten at tvillingsøstrene Renate (bildet) og Sandra Aas Eriksen tenker på broren Aleksander. Sandra bor i Namsos, og hadde ikke anledning til å være med på bildet.
Den endelige bekreftelsen

Det skulle ta en hel uke før familien fikk den endelige beskjeden, og søstrene fikk vite at deres bror var blant de 69 omkomne i terrorangrepet på Utøya.

– Jeg klarte ikke å forstå det, eller å skjønne at det var sant. Jeg tror jeg benektet det ganske lenge, forteller Sandra.

Månedene i etterkant av den livsendrende beskjeden beskriver de som tåkete og uklar.

– På en side var det godt å få en endelig bekreftelse, så vi slapp å gå rundt uvitende om han levde eller ikke. Ellers så husker jeg ikke så mye, vi ønsker heller ikke å huske alt, supplerer Renate.

Årlig påminnelse

Med oppmerksomheten 22. juli fører med seg, merker tvillingene godt på kroppen at datoen nærmer seg. Årlig får de en påminnelse om at dagen er like rundt hjørnet.

– Når sakene begynner å dukke opp, vet vi at dagen snart kommer. I den perioden går vi med en klump i magen og vil bare ha det overstått. Selve dagen preges av mange tanker som går igjennom hodet. Når det er over, er det rolig igjen, forklarer Renate.

En ting de er spesielt lettet over, er at media har sluttet å bruke bilde av gjerningsmannen i forbindelse med nyhetssaker om Utøya.

– Det dukker opp noe om Utøya hele tiden, og vi er glade for at media har blitt flinkere der. Det siste vi har lyst til å se er ansiktet hans overalt, understreker Sandra.

Les også: Slik markeres 22. juli i Værnesregionen

Ble mor

Nå, ti år senere har Sandra og Renate blitt unge voksne. Sistnevnte har allerede fått sitt første barn og venter sitt andre. De ønsker å dele sin historie for å belyse hvordan det faktisk er å miste noen.

– Det er viktig å få frem, fordi det ikke er så mange som forstår at livet kan bli snudd på hodet fra en dag til en annen. I tillegg er det viktig at folk husker at det har skjedd. Det var ekte og det kan skje igjen, forklarer Sandra.

Hun får støtte av søsteren.

– Jeg ønsker å fortelle slik at andre kan skjønne hva vi føler og tenker. Mange tenker ikke over hva de gjør og sier, og forstår ikke alltid hvordan vi kan reagere på det. Det er fordi folk ikke skjønner hvordan vi har det.

Alltid med i tankene

Sandra og Renate tenker ofte på hvordan livet ville vært hvis Aleksander hadde overlevd angrepet.

– Jeg tenker på hvilket forhold vi hadde hatt. Hvordan ville han vært i dag og hvordan han ville sett ut. Vi tenker på det hele tiden og vi klarer å leve med det, men vi kommer ikke over det. Det blir aldri helt greit etter en slik opplevelse, men vi prøver å se fremover, forklarer Sandra.

Både broren og det som skjedde med ham vil alltid være med dem i tankene.

– Vi tenker ofte på hvor annerledes livet hadde vært om han hadde kommet tilbake til Stjørdal. Men jeg vil også si at jeg er fornøyd med at vi har klart å komme oss såpass videre i livet, alt tatt i betraktning, sier Renate.

Les forrige sak:
Får nesten 3000 doser neste uke: – Dette er en skikkelig gladnyhet

Stjørdal kommune får inn oppunder 1200 ekstradoser i uke 30

Close