17 °C Stjørdal, NO
06/08/2020

Trodde aldri muren ville falle

– Hvis makthaverne undertrykker befolkningen, reiser folk seg til slutt og gjør motstand

FULGTE MED VIA SØSTEREN: Hannelore Selbekk flyktet fra det gamle Øst-Tyskland i 1957, og satt hjemme i Meråker da Berlinmuren falt. Der holdt hun kontakten med søsteren som bodde i Øst-Berlin den dramatiske kvelden i 1989. (Foto: Frank Skaufel)

30 år er gått siden Berlinmuren falt. 9. november 1989 satt østtyskfødte Hannelore Selbekk i Meråker og fulgte med på TV-sendingene. Senere den dramatiske kvelden fikk hun også en telefonprat med halvsøsteren Ulrike som nettopp hadde vært over i Vest-Berlin for første gang.

Berlinmuren var og er fortsatt symbolet på den kalde krigen mellom øst og vest. Muren ble satt opp i 1961 etter påtrykk fra Sovjetunionen for å hindre at flyktningstrømmen fra Øst-Berlin skulle fortsette. Den 45 kilometer lange muren ble stående til en novemberkveld i 1989, da grensene ved en misforståelse ble åpnet og folk strømmet over til vesten. En av dem var Ulrike, Hannelore Selbekks søster.
– Hun hadde lagt barna og var en kjapp tur ute, og fikk høre at grensen mellom Øst- og Vest-Berlin var åpen og dro over. Hun var i fyr og flamme og skrek i telefonen at «jeg har vært i Vest-Berlin», sier 72-åringen fra Meråker.

Flyktet i 1957

Den pensjonerte læreren hadde som niåring sammen med mor, bestemor og bror flyktet fra kommunistregimet i Øst-Tyskland (DDR) allerede i mars 1957. Familien bodde den gang i byen Bautzen ikke langt fra Dresden. Flukten gikk først til Øst-Berlin, ettersom det var den eneste åpne grensen mellom de tyske statene. Den gang kunne man fortsatt komme seg over grenseovergangene i Berlin, men kontrollene ble stadig strengere fordi flyktningstrømmen ikke ville avta.
– På en måte kan jeg forstå at Øst-Tyskland ville stenge grensene, ettersom folk fikk gratis utdanning i landet og deretter flyktet til vesten. Landet ble tappet for folk med guts, sier hun.
Selbekk sier at rundt 2,6 millioner flyktet fra øst til vest etter at kommunistene overtok makten i Øst-Tyskland i 1949. Blant flyktningene fantes det også mange Stasi-agenter som var plantet av myndighetene for å operere som spioner i vesten.

«Alle» var overvåket

Samtidig er det heller ikke vanskelig å forstå at folk flyktet. Det regjerende kommunistpartiet etablerte et regime hvor ytringsfrihet og demokrati var fremmedord, utreise var så å si forbudt og hvor angiveri var særdeles utbredt. Trolig er det ingen andre land i historien som noen gang har hatt tilgang til så mye informasjon om enkeltborgere.
– Du kunne risikere at både barn og ektefelle jobbet for Stasi, sier Selbekk.
Det anslås at rundt så mange som 600 000 borgere jobbet som «informanter» for regimet i løpet av årene 1949 til 1989. I Hitler-Tyskland skal det ha vært en Gestapo-agent pr. 2000 mennesker. I DDR sies det at én av syv innbyggere enten var agenter eller informanter for det hemmelige politiet Stasi.

Kreative fluktmetoder

Det er ikke uten grunn av DDR ble kalt for verdens mest perfekte overvåkningsstat. I praksis kunne innbyggerne ikke stole på noen, og informantene fantes både i familien, blant venner eller arbeidskolleger. Svært mange levde i frykt for å bli oppdaget for eksempel hvis de planla å flykte. Sanksjonene var dessuten urimelig strenge hvis det ble oppdaget at man drev med antikommunistsk arbeid eller for dem som prøvde å flykte etter at muren ble satt opp i 1961.
Fluktrutene var kreative og ekstreme, noen gravde tuneller, andre ble hentet av familie i mikrofly mens andre brukte luftballong over muren. Østersjøen ble også brukt som fluktrute ut av DDR, og småbåter og hjemmelagde flåter ble benyttet. Noen prøvde til og med å svømme over til Danmark ved hjelp av en liten motor som trekkhjelp. Totalt skal over tusen mennesker ha dødd i forbindelse med flukt fra DDR til vesten.

Muren faller

Da Gorbatsjov overtok som statsleder i Sovjet i 1985 startet han opp en oppmyking av kommunistsamfunnet. Nesten omgående startet han et omfattende politisk og økonomisk reformprogram som i Norge er kjent som «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (omstrukturering).
Dette arbeidet regnes som starten på slutten for den kalde krigen, og i DDR begynte folk i 1989 å samles i demonstrasjoner mot kommunistpartiet etter hvert som troen på et demokratisk samfunn økte.
– Det startet i Leipzig med mandagsdemonstrasjoner som senere bredte det seg ut over landet, og fikk stadig større oppslutning, sier Selbekk.
Partiledelsen i DDR var i 1989 under et enormt press både innad i landet og fra de vestlige stormaktene om å åpne opp det lukkete samfunnet. I tillegg hadde mange østtyskere flyktet via Ungarn, som på dette tidspunktet hadde åpnet opp grensene til Østerrike.
Prosessene førte til at partiledelsen i DDR begynte å jobbe for at folk flest skulle kunne få utreisetillatelse, noe som frem til 1989 var helt utenkelig. Den 9. november forfattet partiledelsen en bestemmelse hvor de åpnet opp for at innbyggerne kunne søke om visum, pass og utreisetillatelse. Dette skulle offentliggjøres dagen etter og være gjeldende fra uken etter.
I sin streben etter å vise seg mer som en åpen stat, hadde DDR startet med TV-sendte pressekonferanser for vestlige journalister. Disse seansene ble ledet av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, som under seansen ble spurt om det forelå nye utreisebestemmelser. Han leste da opp ved en misforståelse opp dokumentet som fortsatt ikke formelt var vedtatt.
– Etterpå spurte journalistene om når dette skulle skje. Schabowski hadde ikke forberedt seg, og svarte «sofort», som betyr straks på norsk, sier Selbekk.

– Vi vil ut

Dermed meldte TV-stasjonene over hele verden at grensene var åpne. I Øst-Berlin strømmet folk ut i gatene, og de fleste satte kursen mot grenseovergangen ved Bornholmer Strasse.
– Der ropte folk «åpne porten» og «vi vil ut». Grensevaktene visste ingenting, det gjorde heller ikke deres overordnede, men til slutt åpnet de opp grensene og folk fikk gå over til Vest-Berlin, forteller hun.
Senere ble flere grenseoverganger i Berlin og andre steder ved grensen mellom landene åpnet.
Utover natten og dagen etter reiste tusenvis av østtyskere fra øst til vest, og østberlinerne ble ønsket hjertelig velkommen i Vest-Berlin.
De fleste kneiper serverte gratis øl, og fremmede mennesker falt hverandre om halsen. Under euforien klatret mange vestberlinere opp på muren, og Brandenburger Tor, som før hadde vært utilgjengelig, ble åpnet. (Artikkelen fortsetter under bildet!)

FIREDELING: Berlin ble delt i fire deler etter andre verdenskrig. Muren mellom øst og vest ble oppført langs grensen til den sovjetiske delen, mens Frankrike, Storbritannia og USA delte den vestlige delen av byen.
Usikker på retur

– Like etter at grensen var åpnet, ble det gitt beskjed om at ingen skulle få returnere til Øst-Berlin. Da de første skulle tilbake fikk de beskjed om at det ikke var tillatt. En mor sto fortvilet foran grensevakten og ba om å få dra hjem ettersom hennes små barn lå hjemme og sov. Grensevakten tenkte seg om en stund, og mente bestemmelsen bare var noe tull. Dermed ble grensene åpnet også den andre veien. Også min søster var bekymret for om hun fikk returnere ettersom også hennes barn, som riktignok var større, var alene hjemme, sier Selbekk.
For henne og mange andre som hadde flyktet fra DDR var muren et symbol ikke bare på den kalde krigen, men også på tapt frihet og undertrykking. Likevel var Selbekk overrasket over at Berlinmuren en dag skulle falle.
– Jeg hadde aldri i hele mitt liv forestilt meg at muren og kommunistregimet skulle falle. Det forteller meg bare at ingen av de tankebygningene vi bygger opp rundt i verden vil bestå. Hvis makthaverne undertrykker befolkningen, reiser folk seg til slutt og gjør motstand.

– Fortsatt ikke én nasjon

Selbekk følger med på hva som skjer i Tyskland fra sin bopel i Meråker. Etter at DDR og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990 har utfordringene vært mange. I øst tjente de den gang mindre, arbeidsplasser ble lagt ned grunnet sterk konkurranse fra mer effektive fabrikker i vest og kulturen var annerledes. I dag er de økonomiske forskjellene mer jevnet ut, men Selbekk mener Tyskland fortsatt ikke er én nasjon.
– Nei, det er det ikke. Barna til min søster i Berlin, de er begge i 40-årene, sier at de helst vil være sammen med dem som er født i Øst-Berlin. De er hyggeligere og greiere enn de som er født i vest, som oppleves som arrogante, sier Selbekk.
Fortsatt er det folk som ønsker kommunisttiden tilbake, og kommunistpartiet er i sterk fremmarsj i de østlige delene av Tyskland.
– En del av de gamle som lever med lite midler savner nok kommunismen. De ble sørget for fra vugge til grav. Alle hadde jobb og bosted, men etter gjenforeningen måtte de stå på egne bein. Systemene mellom landene var svært forskjellige, og å få dem i hop tok lang tid, sier hun.

Sommerbarn

I dag føler Hannelore Selbekk seg norsk, og i 1957 kom hun til Norge for første gang som «Sommerbarn» etter å ha vært i flyktningleir i Vest-Tyskland en kort periode like etter flukten. I løpet av noen måneder lærte hun seg norsk, og stortrivdes.
– Røde Kors sendte barn til Norge for oppfeting, og vi ble kalt for «Sommerbarn». Jeg kom til Astrid og Johan P. Øyan i Stjørdal 24. mai 1957, og ble møtt med snillhet, hjertevarme og jeg fikk gå på skole. Alle jeg kjente her var snille med meg. Jeg skulle egentlig være i tre måneder, men ble i fire år. Dagen etter jeg kom til Stjørdal fylte jeg ti år, sier Selbekk, som i 2017 skrev boken «Sommerbarn»” om sine opplevelser som barn og ungdom.
Etter fire år måtte hun tilbake, men oppholdet i Tyskland varte ikke lenger enn til skolegangen var avsluttet. I 1966 returnerte Selbekk til Stjørdal og barndomskjæresten Kjell, som hun senere giftet seg med og sammen fikk de sønnene Vebjørn i 1969 og Øystein året etter.
Ekteparet utdannet seg som lærere, og begge fikk jobb i Meråker hvor de siden ble boende.
– Jeg har besøkt Tyskland mange ganger gjennom årene, og jeg liker å reise dit for å besøke familien, jeg er glad i maten og heier alltid på Tyskland når det er fotballkamp, men jeg har aldri savnet Tyskland. På grunn av flukten ble jeg rykket bort fra hjemstedet, kulturen og familien, og jeg satte mine røtter ned her. Det er i Norge jeg er hjemme, sier hun.

Les forrige sak:
(Illustrasjonsfoto)
To menn bortvist fra festlige lag

Politiet måtte gi dem klar beskjed

Close