12 °C Stjørdal, NO
30/07/2021

Vi glemmer aldri 22. juli 2011

Folk i Værnesregionen forteller om hvordan de opplevde en av norsk histories mest brutale dager

Torsdag er det 10 år siden 77 mennesker ble drept i to meningsløse terrorhandlinger i Oslo og på Utøya. Vi har spurt mange personer i Værnesregionen om hva de husker av den tragiske dagen. Torsdag er det 10 år siden 77 mennesker ble drept i to meningsløse terrorhandlinger i Oslo og på Utøya. Vi har spurt mange personer i Værnesregionen om hva de husker av den tragiske dagen.

Sommerdagen for ti år siden kommer ingen av det norske folk noen gang til å glemme. 77 mennesker døde i det som karakteriseres som den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig. Vi har bedt folk i Værnesregionen fortelle om hvordan de opplevde en av norsk histories mest brutale dager.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vigdis Einangshaug, Frosta:

Jeg hadde en datter på Utøya, og slik opplevde jeg 22. juli: Kl. 17.21: ”Mamma og pappa, noen fyrer av kinaputter her på Utøya” (telefon fra vår datter). Kl. 17.26: ”Mamma og pappa, en politimann skyter etter oss” (telefon fra vår datter). Kl. 17.36: ”Æ e gla i dåkk” (SMS fra vår datter). Deretter 96 minutter med stillhet, før vår datter ringer og forteller at politiet har inntatt skolestua…

Per Joar Hansen, Stjørdal:

Jeg satt i bilen på vei ned fra Storlien med familien og fikk melding om skyting på Utøya. Man kunne knapt tro det man hørte. Utover ettermiddagen fikk man nye oppdateringer som var hjerteskjærende og nesten umulig å ta inn over seg. En forferdelig dag i norsk historie med et bakteppe som man hele tiden må påminne det norske folk om. Dette for at brune politiske strømninger blir tatt tak i, og tilintetgjort.  At Sian får lov til å komme til Stjørdal for å holde folkemøte, er for meg en skandale.

John Helge Lillevold, Meråker:

Vi var på hytta da det begynte å tikke inn om saken på nyhetene, og vi som var der var egentlig i sjokk over at noe sånt kan skje i Norge. Da vi morgenen etter fikk høre både om omfanget i og ved regjeringskvartalet og på Utøya var det for oss i det fredelige nord helt uvirkelig.

Perly Dullum, Stjørdal/Frosta:

Jeg befant meg på Østlandet på ferie da dette skjedde. I trafikken møtte vi på politi og ambulanse. Jeg skrudde på radioen og fikk helt sjokk da jeg hørte om hva som hadde hendt. Helt uvirkelig.

Frode Estil, Meråker:

Vi var på ferie i Sverige. Vi oppholdte oss i en aktivitetspark den dagen, og fikk med oss nyhetene først på tur hjem fra denne. De hadde NRK på hytta der vi bodde, så vi fikk med oss de sjokkerende oppdateringene både samme kveld og dagen etterpå.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Rune Sagen, Stjørdal:

Jeg husker jeg fikk en telefon fra en kompis om ei bombe som hadde gått av i Oslo. Så for meg en liten smell. Dro hjem og så på nyhetene, og ble sittende hele kvelden ettersom ting utviklet seg. Husker jeg ble mektig opprørt av at noe sånt skulle skje i Norge.

Kristin Almhjell Jenssen, Stjørdal:

Vi var på tur hjem fra ferie, og lyttet på Tour de France på radio. Midt under sendingen fikk vi høre at bomben i regjeringskvartalet hadde gått av. Resten av dagen og den påfølgende nattens nyhetssendinger fra Oslo og Utøya er fremdeles grusom å tenke på. #aldriglemme

May Bente Fossen, Stjørdal:

Jeg husker jeg var på hytta, barna lekte ute og jeg så på nyhetene. Det var helt uvirkelig å lese teksten som konstant rullet nederst på skjermen, og stadig se på at tallet på døde justerte seg høyere. Det er fremdeles uvirkelig egentlig, selv etter utallige dokumentarer og filmer. Vi lærte nok noe alle sammen den dagen og i tiden etterpå. Både de som jobber med krisesituasjoner og privatpersoner. Aller mest lærte vi at kjærlighet knuser hat…

Morten Dahlø, Selbu:

Den dagen var vi en gjeng fra Selbu på Frostafestivalen. Det lå an for en super kveld med flott vær, med Åge & Sambandet på scenen. Det var noe vi virkelig hadde sett fram til. Vi lå på Hauganfjæra camping og dro derfra på ettermiddagen til festivalområdet. Vi hørte nyss om skyting i Oslo da vi dro, og hørte på radio på transporten. Vi sjekket telefoner støtt og stadig og var interessert i å følge med på hva som foregikk. Åge & Sambandet kom på scenen for å informere at det selvfølgelig ikke ble fest da ungdommer ble skutt på Utøya. Satt klistra foran skjermen natta og dagen etter for å følge nyhetsoppdateringene.

Ann-Inger Leirtrø, Stjørdal:

22.07.2011 opplevde jeg som ett sjokk, med vantro og redsel. Hørte først på radio om bilbomben i regjeringskvartalet. Senere på dagen om skyting på Utøya. Da ble sjokket og redselen enda større. Jeg kjente flere som var i sommerleir på Utøya den dagen. Jeg tenkte med gru på hva som skjedde der ute. Helt surrealistisk. Gikk dette virkelig an i Norge, i regjeringskvartalet og under en sommerleir med flott ungdom.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kari Marie Løkholm, Stjørdal:

Jeg satt i sjokk og vantro, og tenkte at dette ikke kan skje i lille og trygge Norge. Utover kvelden tenkte jeg at alt måtte vært sterkt overdrevet, både selve hendelsene og antall drepte, og at alt ville bli nedjustert i morgen. Så tok jeg turen innom soverommet til mine fire små gutter som sov trygt i senga si, med tårer i øynene og tenkte: Hjelpe meg er det en sånn verden dere skal vokse opp i. Nesten morgen ble det vanskelig å ta innover seg, og det ble mye verre enn jeg først trodde. Jeg kjenner faktisk at det fortsatt er litt vanskelig.

Berit Vikvang Lyng, Stjørdal:

Jeg var i Lillehammer på ferie med familien den helga. Vi hadde grillet ute etter en parkdag og trakk inn i leiligheten på Hafjell utpå kvelden. Det var da vi slo på nyhetene vi fikk med oss hva som hadde hendt ved regjeringskvartalet, helt grusomt! Vi fulgte selvfølgelig med videre på alle ekstrasendingene den kvelden og fikk etter hvert høre om det dramatiske som også hadde skjedd på Utøya. Vi fikk telefon fra familien hjemme, som anbefalte å begynne å trekke hjemover med barna. Alt føltes plutselig så utrygt i vårt ellers trygge land.

Liv Ragnhild Listou, Stjørdal:

Jeg var på ferie i Danmark og hørte om bomben i regjeringskvartalet og skuddene på Utøya på radioen. Fulgte med på nyhetene utover kvelden med surrealistiske tall på antall drepte. La blomster ved Oslo domkirke på vei hjem.

Sissel Staven Humstad, Stjørdal:

Jeg opplevde 22. juli som dramatisk og uvirkelig. Vanskelig å forstå at dette var Norge. Verden ble liten, og terror og trussel kom inn i stua og hjemmet mitt. Timene i uvisshet i forhold til omfang opplevdes lange. Jeg fikk en umiddelbar bekymring for pårørende i den akutte fasen, foreldre, søsken, venner som ventet på livstegn fra sine. Men også bekymring for tiden etterpå. Har vi systemer og hjelpeapparat som dekker dette? Kontrastene ble store til sommerdagen utenfor døra.

Lotte Lie, Stjørdal:

Jeg var med familien på en campingplass i Danmark, på vei til Dana-cup da vi fikk høre om terrorangrepet. Husker alle reagerte med sjokk og vi fant nærmeste tilgjengelige internett og prøvde å oppdatere oss på hva som hadde skjedd.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kari Anita Furunes, Meråker:

Jeg var på ferie i Kroatia og kom opp fra stranden da jeg fikk se de dramatiske bildene fra Norge på CNN. Regjeringskvartalet var sprengt, jeg hadde vanskelig med å forstå det jeg så, og kjente på et enormt behov for å få tak i informasjon. Ble redd og begynte å sjekke ut om noen jeg kjente var involvert. Ettermiddagen, natten og påfølgende dager i uvisshet var helt forferdelig og jeg satt og fulgte med på nyheter på TV og gråt. Aldri har jeg følt meg så langt hjemmefra.

Trond Hoseth, Malvik:

Etter hvert som en begynte å få oversikt over terrorhandlingene så er vel sjokk og fortvilelse følelsen jeg satt med 22. juli. Det var jo uvirkelig at noe slikt skulle skje i Norge, og selvsagt en redsel for at det skulle være flere terrorister og at det skulle bli flere aksjoner. Så var det jo selvsagt bekymringer for hvordan det gikk med kjente i Oslo og på Utøya, og vi hadde selvsagt sorg og medfølelse overfor de som ble drept eller mistet noen. Det viste oss også at vi ikke kan ta tryggheten, friheten og demokratiet for gitt; vi må stå opp for det hver dag.

Vegard Fiske, Stjørdal:

Det var et stort sjokk. Husker godt at jeg og hele familien var klistret foran TV-en den kvelden. Det å se dødstallene øke for hver time var grusomt. Jeg føler med alle som mistet noen den dagen.

Joanna Maria Anker-Røssing, Stjørdal:

Jeg bodde i Trondheim på den tiden, og det føltes uvirkelig som på film, men jeg skjønte fort at det var alvor. En tragedie i norsk historie.

Lill Harriet Sandaune, Malvik/Selbu:

Angrepet på regjeringskvartalet og Utøya var et sjokk, og for første gang så følte jeg at det ikke ga noen mening å holde på med politikk. Det at demokratiet i Norge skulle bli rammet på denne måten var uvirkelig. Det ble helt meningsløst å skulle ha en valgkamp og et valg den høsten, men samtidig er et velfungerende demokrati med ytringsfrihet det viktigste våpenet vi har i kampen mot terror.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Berit Sjøtrø, Malvik:

Barna mine var i Oslo på ferie da bomben i regjeringskvartalet smalt, og det ble hektiske minutter før jeg fikk vite at de var trygge. I telefonen fikk jeg plutselig høre at det pågikk skyting på Utøya, og man begynte å spørre seg: Hva skjer nå, egentlig? Klarte ikke å legge meg den kvelden, og satt foran tv-en og gråt etter hvert som dødstallene kom inn. Jeg minnes hele dagen og den påfølgende uka som grusom. Selv om det ikke gikk utover meg personlig ble man sterkt preget, alle pratet om det og alle kjente noen som var berørt.

Kjersti Haug, Stjørdal:

Husker godt jeg satt på konsert under Frostafestivalen da de første oppslagene om terroren kom. Jeg kjørte hjem og fulgte nyhetene på tv hele natta. Det var veldig emosjonelt, og det er det fortsatt.

Kjersti Kjenes, Meråker:

22. juli 2011 ferierte jeg på Vestlandet med familien. Nydelig sommerdag. Satte på nyheter og fikk med alt fra før støvet hadde lagt seg i regjeringskvartalet, til de absurde meldingene om skyting på Utøya, tror det var på CNN. Livet og politikken har ikke blitt det samme etter denne avskyelige handlingen. Og tanker om utenforskap og hvordan kunne dette vært unngått, kverner ofte rundt i hodet mitt. Vi må aldri glemme disse unge menneskene og de uskyldige ofrene. For dette er ikke bare én mann sine holdninger, men faktisk finnes det flere mennesker der ute med lignende tanker.

Bjørg Sissel Kvannli, Meråker:

Jeg var i Røyrvik på besøk i disse dagene. Jeg husker da dette kom på nyhetene, så opplevdes det som skremmende og uvirkelig. Sjokk og sorg og samtidig utrygghet de første dagene. Jeg jobbet ved Mosjøen videregående skole i denne perioden, og det var elever på skolen som var berørt av denne hendelsen. Det ble en spesiell skolestart med markering og fokus på å ta vare på hverandre. Disse dagene i juli ble en sterk påminnelse om at terror også kan skje i et trygt land som Norge.

Jens Arne Kvello, Tydal:

22. juli feiret jeg bursdagen til sønnen min sammen med familien, da de første nyhetene om bombingen i regjeringskvartalet ble publisert. Det hele eskalerte og man lurte på om det som ble lagt ut kunne være riktig. Nyhetssendingene ble så klart hovedfokus i selskapet. Opplevelsen var skremmende. At noe sånt kunne skje i Norge var uvirkelig. Måten det norske samfunnet taklet terrorhandlingen på, har jeg tenkt mye på i ettertid. Faktisk så skapte dette et samhold uavhengig av ens ståsted, og samlet en fordømmelse.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Renate Trøan Bjørshol, Stjørdal:

Jeg husker den lammende følelsen av at nå blir den norske uskylden tatt. Og frykten for at den norske åpenheten jeg verdsetter så høyt, ville bli satt under press. Omfanget og brutaliteten var ufattelig vond å ta innover seg, og jeg tenker ofte på de rammede og pårørende. Jeg håper vi som samfunn greier å ta godt nok vare på dem – det har vi et felles ansvar for alle sammen.

Torger Størseth, Stjørdal:

Jeg var leder i Stjørdal Arbeiderparti 22.7.2011. Jeg ble involvert fra starten av i det grusomme, ved å få en telefon fra lederen i Stjørdal AUF som oppholdt seg utenlands og hadde fått telefon om skudd på Utøya. Sjokket var stort da tallet på drepte ble kjent morgenen etter, og da vi fikk vite at to av våre var drept og ei tredje hardt skadet. Vi jobbet med kontakt med familier, og jeg husker rørt den store oppslutningen på Torget da vi hadde folkemøte. Vi må aldri glemme eller tilgi, og bekjempe høyreekstremismen.

Ole Morten Balstad, Selbu:

Det var en helt uvirkelig opplevelse. Var på ferie og satt i en campinghytte med radio som eneste informasjonskanal, og det var ufattelig å ta innover seg meldingene som kom og som ble stadig mer ekstreme i innholdet. Det tok flere dager før en forsto at det som hadde skjedd faktisk hadde skjedd, og fortsatt er det uvirkelig at noe slikt kan skje i Norge

Anna Elena Uglem, Selbu/Tydal:

For 10 år siden var jeg 14 år og var hjemme alene da det plutselig tikket inn meldinger om at en bombe hadde gått av i Oslo. Jeg husker det veldig godt, for som 14-åring var det vanskelig å forstå hvor alvorlig dette egentlig var. I tillegg var jeg alene og visste veldig lite om hva som egentlig skjedde i Oslo og på Utøya før jeg våknet morgenen etter til oppdateringer om det forferdelige som hadde skjedd.

Kjetil Ravlo, Levanger/Stjørdal:

Jeg husker dagen godt. En uvirkelig opplevelse, som rammet så mange mennesker og oss som nasjon. Etter hvert som omfanget av tragedien ble klart, var det nokså mange følelser i sving. 22. juli vil alltid være med meg som en påminner om at vi som samfunn må anstrenge oss for å forebygge utenforskap, samt ha beredskapsarbeid høyt på agendaen. Det gjør vi ved ikke å glemme at terroren kunne skje her i Norge en sommerdag i 2011.

Lill Bente Mæhla Totland, Stjørdal:

Fikk den første informasjonen fra radiosending i bil. Det var litt uvirkelig, litt fjernt og uforståelig.

Det var nok først da jeg så TV-sendingene gjennom kvelden og natten at omfanget, brutaliteten og virkeligheten gikk opp for meg. Man satt igjen med mange spørsmål; hvem, hvordan og hvorfor kunne dette skje.

Marit Arnstad, Stjørdal:

Det var sommerferie og sol, og jeg hørte at noe skjedde i Oslo og slo på TV-en. Bildene fra regjeringskvartalet var uvirkelige. Jeg fulgte med utover kvelden på nyhetssendingene med en stor klump i magen, men det var først morgenen etterpå at rekkevidden og alvoret virkelig gikk opp for meg. Jeg følte meg lamslått.

Les forrige sak:
Kommunene i Værnesregionen arrangerer flotte minnemarkeringer etter terrorhandlingene 22.juli 2011. Foto: Anders Berg
Slik markeres 22. juli i Værnesregionen

Her kan du se hvordan kommunene planlegger årets markering

Close