Kort fortalt går handlingen ut på at Lokes hjelpere har bortført Nornene, skjebnegudinnene som sørger for å holde liv i livstreet. Uten Nornene, vil verken flere mennesker eller guder bli født.
Gudene er spesielt utsatt i og med at menneskenes tro på deres eksistens er fraværende. Og uten troen og fortellingene som holder de i livet, vil gudene opphøre.
Trusselen om fimbulvinteren er like rundt hjørnet. Gudene peker derfor ut den fantasifulle og sta tenåringsjenta Aretha fra Stjørdal, spilt av Liva Lykke Gyring Barck som sin redningskvinne.
Sterkt visuelt utrykk
Produsent og regissør Thorunn Wikdahl har ikke overlatt noen ting til tilfeldighetene i årets oppsetting av Yggdrasil, og spelet oppleves gjennomtenkt til den minste detalj, ned til tidspunktet av forestillingen.
I takt med at dramatikken stiger, blir det naturlige lyset gradvis mørkere. Innen stykket har nådd sitt høydepunkt, har solen forsvunnet bak horisonten.
Det gir en overbevisende overgang fra dag til kveld, men markerer også steget fra den virkelige verden over til fantasiverdenen.
I mørket kan slående lys og lydeffekter ta over roret og leve opp til sitt fulle potensial. Det sterke visuelle uttrykket er magisk; vi er ikke lengre i Storvika slik vi kjenner det.
Se bildeserie fra forestillingen her:
Kvalitetsspekket fullpakke
Både prestasjons- og produksjonsmessig oser stykket av kvalitet i alle ledd. På en scene der bare naturen setter grenser, har alle aktørene sin plass – ingen av rollene oppleves som overflødig.
Publikum loses gjennom den magiske verden fra start til slutt, og selv om spelet i all hovedsak er myntet på barn, blir du som voksen like trollbundet.
Spesielt trollbundet blir man av Gunnhild Sundlis klokkeklare stemme, når hun i rollen som Idunn synger på samisk, like før hun redder Aretha. Det er sterkt, emosjonelt og kraftfullt.
I tillegg til Arethas fall ned juvet like før pause, er nok Iduns sang og det som følger etter, forestillingens høydepunkt. Der dramatikken, musikken og effektene når sitt klimaks og publikum holder pusten.
Når vi først er inne på det musikkalet, har komponist Egil Strand Wikdahl lyktes med å lage musikk som både passer handlingen, og drar den fremover.
Komposisjonene fungerer på lik linje med filmmusikk som stemningsskaper og understreker det dramatiske, uten å stjele rampelyset. Med mindre det er hensikten, slik som med Sundlis prestasjon.
Spektakulært
Fantasispelet har like mange lag, som det har budskap. Det er derfor mye som kunne vært tatt tak i. Likevel kan det oppsummeres i tre ord: spektakulært, gjennomført og komplekst.
Skal man trekke frem noe, er det kanskje spesielt to ting som er fremtredende: behold fantasien og lære å tro på seg selv. Aretha er sta, noe hun stadig får høre av de hun omgir seg med. Med Skades (Emma Sofie Joma Rustad) veiledning, forstår den unge heltinnen at staheten ikke nødvendigvis er noe negativt - tvert imot er egenskapen en del av drivkraften hennes.
De unge skuespillerne er like imponerende, som de profesjonelle. Historien er fengslende, og favner sin målgruppe, uten å virke for karikert for de voksne. Det er et stykke som hele familien vil kunne kose seg med.
Det er nå to dager igjen i forestillingsrekken, og Stjørdal bør føle seg privilegert for at noen har lagt så mye arbeid i et produkt dedikert til byen. Hvis innbyggerne kjenner sin besøkelsestid, bør planene for helgen innebære en tur til Storvika. Vi som allerede har sett mesterverket, gleder oss allerede til neste år.